..for å klare å stå opp av sengen. Hun har sovet dårlig om natten, hun har hatt smerter. I hele kroppen. Å sette føttene i gulvet, for så å klare å reise seg, gjør ufattelig vondt. Og hun lukker øynene et øyblikk. Før hun sakte beveger seg mot badet. Morgenstellet tar lang tid i dag. Hun beveger seg sakte. Forsiktig. Prøver å unngå å påføre seg selv unødig smerte. Og hun tenker, hvorfor i all verden måtte dette skje henne.
Det er langt utpå formiddagen og hun setter beina forsiktig foran seg. Hun beveger seg som en søvngjenger. Rolige bevegelser. Som om hun prøver å unngå å sette beina ned i fortauet mens hun går. Hun ønsker at hun slapp det. Fordi det er da smertene er sterkest. Hun er fortvilet. Det er så mye hun burde ha gjort i dag. Men hun orker ikke. Hun har mer enn nok med å klare å gå til nærmeste kafè for å få en matbit.
Hun blir stående utenfor kafeen, prøver å hente energi nok til å åpne døren. For hun vet at det vil bli vondt å løfte armen slik at hun kan åpne den. Heldigvis blir hun reddet av en mann som kommer ut. Han holder døren åpne for henne, og hun smiler takknemmelig til han. Hun håper iallefall at det er et smil han oppfatter, og ikke bare en grimase.
Noen vaklende, smertefulle skritt og hun er inne. Blikket hennes søker rundt i lokalet. Hun ser etter andre som også har det vondt. Slik som henne. Noen som forstår. Og ved det nærmeste bordet ser hun dem. Et amerikansk ektepar som har det samme blikket som henne. Smerten, men også en slags glede, skinner i øynene deres. Hun spør pent om å få sette seg ned. Og de sier at de ser at hun har det vondt.
Og de lurer på hvorfor i all verden de har utsatt seg selv for dette. Berlin Marathon!
tirsdag 28. september 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar