Birkebeineren - jeg er jammen glad jeg er ferdig med det!

Jeg er glad jeg gjorde unna min deltakelse i dette rennet for mange år siden. Lenge før det utartet seg til å bli det rene sirkuset. Det er vel omtrent 20 år siden jeg deltok i det første av tre starter. Og da var det sånn at de aller fleste gikk på skitur. Med den obligatoriske ryggsekken. Og oppi den (eller heter det nede i den?) hadde vi 5 kg appelsiner som vi spiste opp underveis. Så da vi var i mål, var sekken tom og blæra sprengt.

Den gangen tror jeg de fleste som deltok hadde et par ski i garasjen. Ikke 20 par som enkelte har i dag. Og de skia kan forresten ikke være i garasjen heller, der kan det være fuktig, og skia kan slå seg. Krise! Så da må man ha eget rom inne i huset til alle skia. Og til all smøringa. Og glideren. For ikke å glemme strykejern og skraper og skismøringsfjerner. Og så finnes det garantert masse utstyr som jeg ikke engang har hørt om.

Til og med Northug ville ha blitt imponert over skiparken til enkelte Birkebeinere i dag.

Er det virkelig blitt sånn at vi må være profesjonelle utøvere  for å delta? Med kjempedyrt utstyr og med egne smørere. Og folk deltar på Birkebeiner-skikurs. Og toppledere i små og store bedrifter utfordrer hverandre, og tar du ikke merket kan du bare pakke sammen. Og si opp jobben, for hvem kan vel se sine ansatte og kolleger i øynene etter å ha misset merket?

Nei, fader også.  Jeg hadde det artig når vi gikk over fjellet fra Lillehammer. Vi pratet og lo med de andre som gikk. Vi stoppet og brukte god tid på drikkestasjonene, og vi drakk Vørterøl med begge hender på den siste stasjonen før Sjursjøen. Vi tok oss god tid til å smøre om skia underveis, og vi stoppet opp og spiste appelsiner og matpakke. Vi fjasepratet med de stakkers folka fra Hæren som gikk på de såkalte Nato-plankene. Vi snakket med folk som sto langs løypa og heiet.

Vi hadde rett og slett en flott tur på ski.
Og sist men ikke minst - vi kom til mål! Alle tre gangene.

Valgets kval

Det er mye vi skal ta stilling til. Hver dag. Flere ganger om dagen. Og et av de viktigste valgene man gjør er hva man skal ha på seg når man stikker ut døra. Eller ikke stikker ut døra. Det hender jo at folk stikker innom....

Men nå dukker altså det evinnelige spørsmålet opp igjen. Hvilke strømper skal jeg ha på meg? Jeg går veldig ofte i kjole på jobb, og da er strømper viktig. Veldig viktig. Skal jeg ha tynne, tykke, ensfargede, fargede eller mønstrete? Nylon, silke, bomull eller ull? Hele, eller de som er raknet? Hvorfor kaster jeg ikke raknede strømper umiddelbart? Jeg innbiller meg at jeg gjør det, men på mirakuløst vis, finner jeg disse igjen i strømpeskuffen. Skal jeg velge strømper som rekker til under kneet? Eller til over kneet? Stay-ups? Det er sannelig ikke enkelt.

Livet var sannelig mye enklere den gangen det kun fantes hudfargede nylonstrømper. Men akk, så mye kjedeligere!

Modell for Ivo Caprino???

Og mens jeg gjennomfører alternativ 7 fra forrige bloginnlegg dukker plutselig modellen for en av Ivo Caprino-dukkene opp! Dere vet han derre som spiser gråstein. Han er dønn lik Barry Manilow. Eller er det omvendt. Men uansett, hele Nobel-konserten ble en vits da denne dukka dukket opp.

Fyren er 67 år og glattere i ansiktet enn en barnerumpe. Det er i grunnen bare det skjelvende ganglaget som forteller oss at her har vi å gjøre med en godt voksen kar å gjøre.  Akkurat det samme ganglaget som han derre steinspiseren til Caprino.

Ikke vil han gå av scenen heller. Manilow altså. Kankje han ikke orker..

Sorry Barry.

Vintersport - den tar nesten knekken på meg

Vinteren er en travel tid for oss som er glad i vinteridrett. Det går i ett fra midten av november og langt ut i april.  Og i denne sesongen får vi til og med VM vi må slite oss gjennom. Og spørsmålet da blir om jeg skal få med meg alt på TV, eller om jeg skal ta turen til Oslo, og få med meg noen få utvalgte øvelser.

For min egen del betyr all denne vintersporten at jeg må ha vekkerklokka på hver lørdag og søndag. For TV-sendingene begynner jo så tidlig. Jeg mener, jeg må være striglet og klar i sofaen senest kl 09.30. I sportsantrekk og med norske flagg. Frokost, kaffekopp og dagens aviser og etterhvert som dagen og øvelsene skrider frem, lunsj og kaffekopp nr 2, 3 og 4. Og enkelte dager rekker jeg å spise middag under sportssendingene også. Riktignok relativ enkel middag for den må jeg jo lage mellom eksempelvis skiskyterstafett og herresprint langrenn. Og er jeg heldig har jeg 10 minutter på meg...

Heldigvis bor jeg rett ved siden av lysløypa, så dersom jeg har smurt skia på forhånd, og lagt frem klærne og sitter med skistøvla på, rekker jeg en snartur mellom to hoppomganger. Dersom de da ikke sender reprise på langrennet som gikk tidligere på dagen. Jeg ser reprisene også, det er jo akkurat like moro å vinne da.

I dag har det vært en knalltøff dag i sofaen. Mange krevende øvelser og en Northug som er på glid igjen. Og intet kan vel glede oss mer. Jeg har vært slakk i dag, og jeg sitter med litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har trent selv. Men på den andre siden, jeg trenger å ta meg litt igjen i helga.

Akkurat nå skjer det lite på TVen og jeg tenker at jeg har 7 alternativer når jeg planlegger resten av ettermiddagen;

1: Fortsette å ligge på sofaen
2: Smøre skia og ta meg en tur i lysløypa
3: Vaske huset (egentlig ikke noe reelt alternativ, men fint listefyll)
4: Finne frem joggeskoa og løpe meg en tur
5: Åpne en flaske vin (heller ikke noe reelt alternativ siden den allerede er åpen)
6: Legge meg i badekaret med et glass vin og en god bok
7: Som alternativ 1, med tillegg av det glasset med vin, en god bok og festkaramellene innen rekkevidde

Gjett hva det ble til;)

Jeg hadde kledd å kjøre Limousin...

... jeg parkerer iallefall som om jeg hadde en.  Og når jeg skal ut av parkeringsplasser skal man også tro at Caddyen min er 4 meter lengre enn det den er.

I går, da jeg hadde vært på SATS (der fikk jeg nevnt det også) skulle jeg manøvrere bilen ut av en meeeeget trang luke. Og jeg lirket og lurte. Kikket i sidespeil, bakspeil (er det det det heter, det derre i taket over frontruta?) og hang ut av døra. Og for sikkerhetsskyld, når jeg var redd jeg var nesten helt borti bilene i raden på den andre siden av parkeringa, løp jeg ut for å sjekke. Som sagt, bare for å sjekke at jeg ikke dultet borti dem. Og ja, hva skal jeg si? Jeg innbiller meg iallefall av bilen min er 4 meter lengre enn faktisk lengde. For jeg hadde nok det å gå på. Han karen som kom for å hente sin bil akkurat da, lurte nok på hva jeg sjekket opp bak der.

Selv tror jeg det er noe feil med speilene på bilen. At de gjør avstanden kortere på en måte.

Snakk om å bli tatt på senga!

Ikke helt bokstavelig da, men da selveste Grete Waitz ringte meg på torsdag, ramla jeg nesten av kontorstolen! Jeg har jo dette prosjektet mitt, Løp for Livet, http://www.lopforlivet.no/ og hun ringte for å fortelle at hun stiller seg bak prosjektet og gjerne vil være en bidragsyter! Helt utrolig flott. Hun takket også ja til å være Æresmedlem, og en bedre person enn henne kunne jeg aldri få.

Jeg er så utrolig glad og stolt!

Jeg fikk møte Grete Waitz i New York da jeg var der for å løpe mitt aller første marathon. Det var ganske utrolig. Tenk at hun tok seg tid til det;)

En ripe i lakken!

Ikke bra i det hele tatt....

Pyntet og festklar til Clarion Collection Hotel With`s stamgjestjulebord i går kveld. Sveisen er fikset og sminken er lagt på etter beste evne. Push-up, hold-in og stay-ups er på plass. Jeg sitter og nipper til et glass vin mens jeg leser  litt i den siste boka til Grisham. Taxien er bestilt.

Jeg lurer et øyeblikk på hvorfor jeg har så god tid. Fortsatt 10 minutter til taxien skal komme. Og jeg sitter i sofaen og henger.  Og så husker jeg det! Jeg har glemt neglelakken. Og da er 10 minutter ikke særlig god tid. Men jeg legger neglelakken på i en sabla fast, og løper rundt i stua mens jeg holder hendene høyt, mens jeg rister dem. I et forsøk på hurtigtørking. Taxien kommer og jeg må hive meg i støvlettene. Av den derre trange typen, hvor  glidlåsen så vidt lar seg trekke opp.

Vel fremme på hotellet, litt i seneste laget som vanlig, strekker jeg frem hånden for å håndhilse på vertskapet. Det er da jeg ser det. Skikkelige riper i lakken!!!