Gatelangs i Firenze

Jeg lurer på hva det er med Firenze som fascinerer meg mest. Er det det pulserende bylivet? Luktene, fargene og alle smakene? Kulturlivet? Eller det faktum at tiden på en måte går saktere her. Alle har bedre tid. Jeg har bedre tid. Jeg kjenner at jeg tar alt mye roligere. Jeg lar meg ikke stresse like mye som hjemme. Og det er fint.

Akkurat i dag var det sola jeg satte aller mest pris på. Den skinte stor og klar fra skyfri himmel. Og jeg kjente at strålene varmet da de smøg seg over taket på Palazzo Vecchio. Det gjorde godt for en frossen sjel;)

Jeg satt i tre strake timer på Bar Perseo på Piazza della Signoria og nøt både sola og Proseccoen. Jeg klarte liksom ikke å gå derfra før sola gjorde det.

Etterpå har jeg rett slett bare vandret gatelangs. Det støvlettkjøpet som jeg i går var helt sikker på ville gå som fot i hose, gjorde ikke det. For det viser seg at det er langt mellom støvlettene i butikkene nå. Men høyhelete sko derimot finner jeg overalt. Men det er så utrolig lite praktisk med sko ute i snøføyka når jeg kommer hjem til Tromsø. Så jeg får prøve igjen i morgen.

Slett ikke verst å sitte her i sola. Tre timer gikk kjapt. Mange mennesker å glo på;)

Utenfor Uffizi begynner køen å bli lang. Jeg er glad jeg har vært der...Så kan jeg heller kikke på bildene til disse kunstnerne. Ikke smart å si det, men jeg liker disse bedre....

Dette er en butikk jeg definitivt skal innom. Når jeg har fersk lønn i lomma.

Kunst finnes i alle varianter;)

Et oppslag om kirkekonsert. Den vil jeg gå på. Førstkommende fredag kl 21.00

Siste stopp før jeg kommer hjem til leiligheten;) 2 euro pr glass her liker jeg bedre enn de 9 jeg betalte på Piazza della Signora. Selv om jeg fikk sola på kjøpet der.

Fra Holmenkollen til Firenze

Kontrastene kan nesten ikke være større. Fra elleville jubelscener under VM på ski til stillheten i gallerier og katedraler i Firenze.

På søndag stakk jeg oppom Kollen en tur. Det vil si, det var det jeg hadde tenkt å gjøre. Men jeg gjorde som arrangørene og Ruter gjorde for en uke siden, glemte at det var helg. Så ting tok litt lenger tid enn jeg hadde tenkt. Men det er ikke så farlig. Det som var verre var at jeg slett ikke var kledd for å stå ute i skauen i timesvis. Jeg skulle videre til Firenze tidlig dagen etter, og hadde på ingen måte tatt med meg klær som kunne brukes både i skauen og på Piazza della Signoria....

Så dersom du så en idiot med ullkåpe, høyhelede støvletter og røde skinnhandsker, var det etter alle solemerker meg... Jeg skal vel ikke si at turen var bortkastet, men jeg så ingenting. Fordi det var folk overalt. Men jeg hørte desto mer. Uansett, det var en bra opplevelse. Neste gang det arrangeres ski-VM i Norge skal jeg kjøpe billetter, det er iallefall sikkert.

Men trur deremat støvlettene tålte den turen? Neida.  Glidelåsen raknet (heter det det?) og støvlettene måtte kastes.... Men ved nærmere ettertanke var det egentlig litt fint. For hva er bedre enn å komme støvlettløs til Firenze? Muligens veskeløs. Det skal ikke forundre meg om jeg kommer over en skobutikk eller flere i løpet av morgendagen, så støvlettløs er jeg neppe lenge.

Og nå er jeg vakkert innstallert i en leilighet i Firenze. I 5 hele dager skal jeg spise, drikke, flanere og fotografere.

I kveld har jeg vært ute en snartur for å kikke på livet. Og det er adskillig flere folk i gatene nå enn da jeg var her i november. Og det er fint, det er morsomt med mye liv i gatene. Ulempen er jo selvfølgelig at køene til museer og gallerier blir desto lenger, men det får jeg ta med på kjøpet.

Planen for disse dagene er å utforske området på den "andre siden av elven". Det gleder jeg meg til. Og jeg skal på befaring på nye bosteder både her og i Lucca.

På vei til en eller annen restaurant. Sulten! Veldig!

Skal helt klart kjøpe meg nye skinnhansker. Sjekk disse lekre her;)

Disse karene lagde god stemning på Piazza Republica;)

Jeg gleder meg til de neste dagene. Firenze er bare helt fantastisk;)

Hvor stor er oddsen for det?

For at jeg, Vendela Kirsebom og de jeg besøkte utenfor Firenze i dag ble omtalt i hver vår artikkel i Taras siste påskenummer? Ikke veldig stor, spør du meg. Men dårlig odds til tross, det slo til.

Jeg kommer tilbake til det der litt senere. Nå noen bilder og ord om dagens opplevelser i Firenze.

Medaljens bakside.

Etter 1 time med intens shopping (nest siste mulighet) blir det en liten stopp på Rivoire for et glass Prosecco. Vi får både oliven, potetgull og utikt til David på kjøpet. Det er ikke ille.

Bildet taler for seg selv.

Og mens jeg drakk Prosecco, er det blitt grønn plen foran Duomo! Og en ytterst blek David er blitt plassert ved inngangen. Snodige greier. 

Klokka 12 skal jeg plukkes opp i denne rundkjøringa rett ved Santa Maria Novella togstasjon. Jeg er invitert hjem til Silvia og Erik, et italiensk/norsk par som driver et gårdshotell noen kilometer utenfor Firenze. Jeg er spent. Både på om vi kommer til å finne hverandre, og på hvordan stedet deres ser ut. Dersom vi finner hverandre;)

Gårdshunden Lila, som på ingen måte kan fungere som vakthund. Hun er bestekompis med alle;)

Stedet til Silvia og Erik er helt fantastisk.  Midt i olivenlunder, på en høyde, med flott utsikt mot Fiesole, ligger denne lille perlen av et gårdshotell. 6 dobbeltrom med private bad er det her. Som dere ser på bildet er det ikke så trange rom det er snakk om heller. Alt er helt nyoppusset, og helt utrolig flott. 

På bordet i frokostrommet ligger det tidligere omtalte Tara. Silvia viser meg artikkelen om hotellet deres. Jeg ser  fort at dette er det samme bladet hvor min New York maraton-reise er omtalt. At Vendela Kirsebom også står omtalt der, er kanskje ikke så rart. Men oss andre. Og samtidig da. 

Vi blir invitert på lunsj, og det setter vi stor pris på. En av hovedingrediensene er deres egenproduserte olivenolje. Den kan ikke sammenlignes med det vi får kjøpt hjemme, det er sikkert. Vi får en innføring i produksjon av oljen, og nå vet vi iallefall hva vi skal se etter. 

Etter en deilig lunsj med ditto vin, er det på tide å komme seg tilbake til hotellet. Må bare innom noen butikker til. En vinbar eller to kanskje også. Før det er på tide å finne et sted å spise middag. I dag tror jeg det er området rundt Santa Croce som blir stedet.

Helt til topps igjen

Min dag i ord og bilder. Mest bilder kanskje...

Jeg starter dagen med frokost på Caffe Scudieri. Et pent sted hvor snerte italienske damer og høye, mørke menn drikker kaffe. Og de som jobber bak disken har dress og slips. Dette kan jeg like.

Dagens mission er en tur til topps i kuppelen på domen. Her er det enda flere trinn enn det det er i klokketårnet i bakgrunnen. Godt at man er passe godt hverdagstrent... Flott utsikt, men dessverre regn i lufta. Overrasket, eller?

Litt trangt. Og litt lavt under taket.

Vel nede igjen stikker jeg innom Mercato Centrale. Det nærmer seg jul, så jeg kan dessverre ikke fortelle hva jeg kjøpte.... Det tar på dette her, og jeg stikker innom Antico Pasticcieria Sieni. Sjokolade og Prosecco er dagens andre høydepunkt. Etter kuppelen.

Neste stopp er det store innendørs kjøttmarkedet hvor dagens tilbud er klippfisk fra Norge. 

Det kjøpte jeg ikke. 

Dobesøk. 

Lunsjen inntar jeg på Restaurant Lorenzo di Medici. De har sin egen vin, og det synes jeg er artig. Det viser seg at den er god også.

Og så venter litt seriøs shopping!

Det blir kanskje mest vindusshopping i akkurat disse butikkene. Heldigvis finnes det nok av andre butikker som passer bedre til min lommebok. Ny kjole! 

Så bærer det en tur innom Piazza della Signora igjen...

...hvor jeg tar en titt på David. Kopien riktignok, men det ser ikke jeg. Hadde noen sagt det var originalen hadde jeg trodd dem.

Nytt marked på gang, denne gangen med bønder og jordbruksprodusenter fra nærområdet.

Og da begynner jeg å bli så tørst at jeg stikker innom Gilli og slapper av med en Canaletto. Jeg sitter utendørs og nyter livet.

Middagen planlegger jeg å spise om et par timer på Oltrarno - den andre siden av elva.

Walks in Florence - ny forretningsidè?

Den går ut på å lage en guidebok med Walks som faktisk stemmer med terrenget.... I dag er det et fantastisk vær i Firenze og jeg vil  ta meg en tur fra Ponte Vecchio til San Miniato al Monte. I boka beskrevet som en liten spasertur på 2 km, riktignok i overbakke det meste av tiden.

Det er de lengste 2 km jeg noen gang har gått. Jeg somler ikke akkurat når jeg går og jeg bruker iallefall det dobbelte av de skisserte 45 minuttene opp dit. Men det er ikke så viktig når sola skinner. Og det gjør den helt til jeg kommer opp på Piazzale Michelangelo, som er et utsiktspunkt med fantastisk utsikt over Firenze. Da begynner det å regne. Noen som ble overrasket? Ikke jeg. Jeg er blitt vant til at været er litt mot meg denne gangen.

Men så fort jeg snudde og begynte på tilbaketuren begynte sola å skinne igjen. Jada.

Her kommer min lille Walks; fortalt i ord og bilder.

Fra Piazzale Michelangelo  er det fantastisk utsikt til Firenze. Og hit kjøres det busslast på busslast med turister. Slappinger, sier jeg til meg selv, da den ene etter den andre velter ut av bussene. Hvor artig kan det være å ha kommet hit i buss?

Og på veien opp går jeg forresten forbi huset til Galilei....I en av guidebøkene jeg har kjøpt, står det at han selv aldri har bodd her. Men man skal ikke stole blindt på alt man leser heller.

Og så kommer jeg endelig fram til San Miniato al Monte. Dette alene er verdt turen, en fantastisk vakker kirke.

Og så bærer det videre nedover. Og nedover. Og sola skinner. Siden jeg er her helt alene, må jeg ta bilde av meg selv i novembersola.

Dere skjønner kanskje hvorfor turen tok så lang tid? Nå er jeg skikkelig på landet.

Jeg svinger inn Porta Romana, og inn i Bobolihagen. Jeg har vært her flere ganger før, så denne forserer jeg i raskt tempo. Begynner å bli sulten. Og tørst. Jeg tror jeg trenger en Prosecco snart. Og et toalett. Jeg ser verken Prosecco eller toalett, så jeg setter opp farten enda mer. Så dersom noen melder om et kvinnemennske med kåpe, ryggsekk, kamera og støvletter som løper gjennom parken, kan det muligens være meg.

Så over Ponte Vecchio. Jeg tar meg tid til å kikke i noen av vinduene, men har ikke lyst på gullvarer i dag....

..og jeg kaster et kjapt blikk ut over elva Arno.

Endelig fremme på Piazza del Signore. Vorrei un bicchieri Prosecco, per favore. Og en fruktsalat, men det husker jeg ikke hva heter på italiensk.

Dagens tøffing.

På vei tilbake til hotellet slenger jeg innom Doumo.

Jeg tar meg en kopp Cappuchino på  Corona Kafè....

..og stikker innom en av de største bokhandlene i byen, La Feltrinelli.

Og det var min lille sightseeing, i ord og bilder. Turen tok til sammen 6 timer. 

Hvordan overleve i Firenze når det regner HELE tiden

På virkelig regnfulle dager, som i dag, og i går, og dagen før der, minner de smale gatene og smugene om rene slagmarker. Det går nesten ikke an å møte en annen som også bærer paraply. Det er det for trangt til, og sjangsen for å få en paraply-spile i øyet er overhengende. Heldigvis, sier jeg, foregår mye av det vi turister ønsker å se, innendørs.

Og et lurt sted å stå i kø, er for å komme inn i Uffizi-galleriet. For her står vi nemlig under tak. Og vi blir underholdt av sjonglører og malere mens vi venter. Da er det mye verre å stå i kø for å komme inn på Accademia, for der må vi stå under åpen himmel. Det er også en annen fordel med å gå på Uffizi; der oppholder du deg så lenge at når du kommer ut, har det enten sluttet å regne, eller så er du så sulten at du går rett på restaurant.  Regnværsproblematikken er midlertidig løst.

Og det er faktisk litt morsomt å sitte inne med et glass Prosecco, og se på alle de andre som blir gjennomvåte. Enkelt moro.

Når det regner finnes det heller ingen unnskyldning for ikke å shoppe. Det gjør man som kjent gjerne innendørs, og man kommer unna regnet enda en gang. Det kan riktignok fort bli dyrt. Men man får det ikke artigere på tur enn det man gjør det til selv. Og det er ikke min skyld at det regner.

Det regner fortsatt og Botticelli er min redningsmann

Jeg begynner å bli lei regndråpenes ubønnhørlige tromming på taket.  Det er heller ikke like sjarmerende å se sitt eget speilbilde i vannpyttene i smugene som fører meg mellom restauranter, kafeer og gallerier.

Så jeg gjør som millioner av andre turister gjør hvert eneste år, og går på Uffizi-galleriet. Jeg skal ikke skryte på meg all verdens kunnskap, og heller ikke interesse, men det er virkelig verdt et besøk. Og Botticelli er min absolutte favoritt. Min nye venn og redningsmann. Mellom statuer og drøssevis av malerier fra 1400-tallet er det hans verker som gir meg det lille ekstra. Det som treffer meg i magen. Primavera. Foran det bildet blir jeg sittende lenge.

Hvorfor i all verden snakker alle om at det er 414 trinn til topps i klokketårnet? Alle skjønner at det er mange trinn opp dit. Hvorfor lar man de 121 trinnene opp til Uffizi-galleriet foregå i stillhet? De kommer som en overraskelse, ikke bare på meg, men på alle de eldre som sitter og hviler på benkene som er plassert på hver avsats.

Livet i Firenze er pulserende, men likevel roligere enn hjemme. Jeg liker at folk drikker kaffen sin på kaffebaren. I stedet for å drikke den på vei til eller fra et møte. Jeg liker å observere at unge og eldre tar seg tid til å slå av en prat med de som står ved siden av i baren. Dette gjelder ikke bare i kaffebaren. På baren på hjørnet, der Freda har mer enn 150 vinmerker på menyen, råder det også en rolig og behersket stemning. Turister og florentinere i skjønn forening. Alle med et smil og en hyggelig kommentar til sidemannen. Jeg liker meg. Og ser frem til flere herlige dager her i Firenze.