Så jeg gjør som millioner av andre turister gjør hvert eneste år, og går på Uffizi-galleriet. Jeg skal ikke skryte på meg all verdens kunnskap, og heller ikke interesse, men det er virkelig verdt et besøk. Og Botticelli er min absolutte favoritt. Min nye venn og redningsmann. Mellom statuer og drøssevis av malerier fra 1400-tallet er det hans verker som gir meg det lille ekstra. Det som treffer meg i magen. Primavera. Foran det bildet blir jeg sittende lenge.
Hvorfor i all verden snakker alle om at det er 414 trinn til topps i klokketårnet? Alle skjønner at det er mange trinn opp dit. Hvorfor lar man de 121 trinnene opp til Uffizi-galleriet foregå i stillhet? De kommer som en overraskelse, ikke bare på meg, men på alle de eldre som sitter og hviler på benkene som er plassert på hver avsats.
Livet i Firenze er pulserende, men likevel roligere enn hjemme. Jeg liker at folk drikker kaffen sin på kaffebaren. I stedet for å drikke den på vei til eller fra et møte. Jeg liker å observere at unge og eldre tar seg tid til å slå av en prat med de som står ved siden av i baren. Dette gjelder ikke bare i kaffebaren. På baren på hjørnet, der Freda har mer enn 150 vinmerker på menyen, råder det også en rolig og behersket stemning. Turister og florentinere i skjønn forening. Alle med et smil og en hyggelig kommentar til sidemannen. Jeg liker meg. Og ser frem til flere herlige dager her i Firenze.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar