Jeg spiser en foccaccia og nyter en dobbelt cappuccino på vei til Santa Maria Novella stasjon. Toget til Lucca forlater stasjonen - uten meg. Ett minutt for sent ute. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe;) Da kan jeg ta bussen, og det har jeg ikke gjort før her nede. 5,20 euro koster billetten, og etter raske 1 time og 15 minutter står jeg i styrtregn i Lucca. Regnet er akkurat like vått som i Firenze.
Etter ti minutter sprekker faktisk skylaget opp, og det blir sol. Iallefall et øyeblikk. Fornøyd spaserer jeg gjennom brosteingsbelagte, trange gater, hvor mennesker gjennom flere hundre år har spasert før meg. Bygningene lener seg mot hverandre, som om de er gamle venner. Og jeg lurer på hvordan livet i Lucca var den gang de innflytelsesrike familiene tjente store penger på import av silke. Synd jeg ikke kan bevege meg i bakover i tid.
Fornøyd med å bevege meg fremover, gjennom Via della Fillungo, byens viktigste handlegate, ramler jeg over Osteria Baralla. Et utrolig hyggelig sted, med bare lokale matretter og vinmerker på menyen. Jeg finner rødvinen til Giovanni Tronci, eieren av en av våre mest besøkte bosteder her i Lucca. Vinen hennes smaker fortreffelig. Som vanlig.
Jeg går gjennom Via Roma og ender opp på en av byens største piazzaer. Den store kirken er stedets blikkfang, og jeg spanderer mange bilder på den. På en av de mange Tabbacchieriene koser jeg meg med en Prosecco. Livet i Lucca er ikke å forakte.
Lucca er en liten by, men likevel pulserende. Gatene syder av liv, selv på en grå og trist novemberdag som denne. Menneskene jeg møter på gaten, smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Gjør vi det hjemme? Jeg tror ikke det, men jeg tenker at det skal jeg begynne med.
Jeg sover på bussen tilbake til Firenze, og våkner til regn og vind. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Jeg nekter å la det legge en demper på humøret mitt. Fremoverbøyd, med paraplyen som et skjold foran meg, finner jeg veien gjennom gatene som fører meg hjem, via en butikk som selger fotografier og trykk til en hyggelig pris, til leiligheten jeg leier.
På andre siden av veien der jeg bor, driver Fedre og Daniele en liten vinsjappe. Det er den lokale vinbaren til de fleste gjestene som er her i kveld, og det er utrolig hyggelig å være der. Når folk ser jeg kommer alene, vil de gjerne prate, og jeg koser meg. Sammen med gutta i gata. Jeg henger ved disken, hvor det er et hjemmelaget skilt - i papp - Self Service, 2 euro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar