Hun må bruke all sin kraft og styrke..

..for å klare å stå opp av sengen. Hun har sovet dårlig om natten, hun har hatt smerter. I hele kroppen. Å sette føttene i gulvet, for så å klare å reise seg, gjør ufattelig vondt. Og hun lukker øynene et øyblikk. Før hun sakte beveger seg mot badet. Morgenstellet tar lang tid i dag. Hun beveger seg sakte. Forsiktig. Prøver å unngå å påføre seg selv unødig smerte. Og hun tenker, hvorfor i all verden måtte dette skje henne.

Det er langt utpå formiddagen og hun setter beina forsiktig foran seg. Hun beveger seg som en søvngjenger. Rolige bevegelser. Som om hun prøver å unngå å sette beina ned i fortauet mens hun går. Hun ønsker at hun slapp det. Fordi det er da smertene er sterkest. Hun er fortvilet. Det er så mye hun burde ha gjort i dag. Men hun orker ikke. Hun har mer enn nok med å klare å gå til nærmeste kafè for å få en matbit.

Hun blir stående utenfor kafeen, prøver å hente energi nok til å åpne døren. For hun vet at det vil bli vondt å løfte armen slik at hun kan åpne den. Heldigvis blir hun reddet av en mann som kommer ut. Han holder døren åpne for henne, og hun smiler takknemmelig til han. Hun håper iallefall at det er et smil han oppfatter, og ikke bare en grimase.

Noen vaklende, smertefulle skritt og hun er inne. Blikket hennes søker rundt i lokalet. Hun ser etter andre som også har det vondt. Slik som henne. Noen som forstår. Og ved det nærmeste bordet ser hun dem. Et amerikansk ektepar som har det samme blikket som henne. Smerten, men også en slags glede, skinner i øynene deres. Hun spør pent om å få sette seg ned. Og de sier at de ser at hun har det vondt.

Og de lurer på hvorfor i all verden de har utsatt seg selv for dette. Berlin Marathon!

Berlin på kryss og tvers!

Jeg klarte det.Jeg fullførte Berlin Marathon i dag;) Gjett om jeg er fornøyd med meg selv? Jepp! Det er egentlig ganske smart å være med på slike by-maraton. Man får jo sett store deler av byen på den måten. Sannsynligvis mye mer enn om du bare er på bytur. Gjett om jeg har registrert hvor de interessante butikkene ligger. Selv om jeg nok også har opparbeidet meg ganske stor komptanse på hvordan trikkeskinner er plassert mellom brostein og asfalt og grus. Og jeg har sett meg lei på skotuppene mine. Og på hælkappene til de som løper foran meg.


Fy fader så sliten jeg var underveis. Da jeg hadde løpt 15 kilometer og ble forbiløpt av den eldste dame i feltet, 86 årige Maria fra Sveits, skjønte jeg ikke hvorfor jeg var der. Selv om denne Maria sikkert lever på Weiss-beer og  alpelam, og løper intervall i de bratteste hengene i utforbakken i Verbier. Og når Asterix og Obelix og en SebaMed-såpe løper forbi meg på yttern begynner jeg virkelig å lure.

Og det regner på tvers. Det har det gjort siden jeg tok U-Bahnen opp til start.

Men så skjønner dere, ved 25 km skjer det noe rart. Kroppen min er plutselig sprek igjen! Og jeg løper og løper pg løper. Og jeg tar jeg gamlemor, Såpa og Obelix. Og en brannmann med røykdykkerdress, hjelm og pressluftapparat. Type Dräger, så vidt jeg kunne se i den raske farta jeg hadde forbi. Og jeg fryder meg. Dette er artig! Jeg må løpe maraton igjen. Snart.

Jeg tenker ikke det når det er 8 km igjen. Da tenker jeg mest på hvordan jeg skal sette den ene foten foran den andre. Og da det er 5 km igjen hiver jeg innpå en energi-bar. Type restitusjons-bar. Egentlig veldig lurt. For når jeg kommer til mål er jeg ferdig restituert.;) (Ikke sikker på at PT-Hilde er enig med meg i det)Så der sparer jeg mye tid - og kan gå rett på bar.

Og som en liten bonus; raskere tid enn i New York. Ny personlig rekord. Det er ikke dårlig!

Rimelig høy konsentrajon av Asics og Energibar

Hvor? På toget fra flyplassen og inn til sentrum av Berlin. Stappfulle vogner, og 90% av de som var med sto gomlende på energibarer, iført et eller annet joggeskomerke. For det meste Asics. Er det mulig, tenkte jeg. Mens jeg prøvde å lirke min egen medbragte SMIL tilbake i veska. Det var mildt sagt forbløffende. Jeg tror alle som landet i Berlin i går skal løpe maraton her i morgen. Og alle pratet om når de skulle legge seg på lørdag, hvor tidlig måtte de stå opp på søndag, og hvor sent kunne de spise pasta på løradag kveld. For noe annet enn pasta skjønte jeg fort er helt usannsynlig. Og utilgivelig. Og jeg som hadde gledet meg til et skikkelig indisk måltid. Noe med skikkelig svung over. Noe med virkelig sterkt krydder. Ikke bare noe slapp pasta, som ligger blek og livløs på tallerkenen.

Etterhvert som vi nærmet oss sentrum, ble konsentrasjonen av asics og energibarer utspedd med stilett, korte skjørt og grønne flasker. Og mine høyhelede støvletter så plutselig ikke så malplasserte ut allikvel.

Etterhvert ble faktisk de som som drakk av de grønne flaskene i flertall. Og dersom noen nå begynner å kritisere oss nordmenn for dårlige drikkevaner skal jeg be dem sette seg på et tog i Berlin en fredag kveld. Så kan de se hvordan ungdommen drikker. Med begge hender. Jeg ble nesten fasinert. Og husket hvordan man selv var som ung. Det var artig å kikke på dem. Helt til en av dem ville åpne bagen min for å kaste opp i den.

Da var det godt jeg skulle av.

På vei til Berlin

Endelig på vei til Berlin. Nå får det briste eller bære. Maraton på søndag. Gleder meg til kl. 15.00 for da er jeg sannsynligsvis i mål....

Det er mulig at treningsgrunnlaget er en smule tynt...men det er mye man klarer å gjennomføre på rein stahet. Og den har jeg;)

Litt for mye vin på kontoret?

Kanskje. Men vi var så fornøyd med arbeidsdagen i dag! Så da ble det litt vin etter arbeidstid. Og det var i grunnen helt greitt at vi mistet bilnøkkelen i går. Jeg kunne jo ikke kjøre hjem allikevel;) Flotte greier.

Siste treningsøkt før Berlin maraton!

Da er siste treningsøkt før Berlin maraton gjennomført. Og det som ikke er gjort til nå forblir ugjort. Men jeg har lagt ned mange timer med trening. Mange turer ute i realt drittvær. Og mange turer i deilig vær. En jeg kjenner liker ikke å trene om morgenen, ikke når det regner. Ikke når det blåser. Og ikke når det er glatt. Og når han da bor i Tromsø, blir treningsmulighetene relativt begrenset.

Slik tenkte jeg også. Før. Men man skjønner jo fort at dersom man bor i Tromsø, og man har lyst til å trene ute mer en et par ganger i måneden, må man trene når det regner på tvers. Når det snør digre kjærringer. Gjerne i september. Eller i mai for den delen. Og når du nesten blåser på havet. For ikke å snakke om når du går på ræv på blindhålka.

Men tilbake til dette med å være forberedt. Jeg er så forberedt som jeg kan være. Jeg har ikke vært helt i slag i høst, og treninga er blitt deretter. Og det lengste jeg har løpt etter New York Marathon i november i fjor, er det derre halvmaratonet jeg var med på i Lofoten i august. Og da skulle jeg ikke klart å ha løpt en meter til... Men det ordner seg sikkert.

Jeg har stilt opp på ting med adskillig mindre treningsgrunnlagt før. Foreksempel Birkerbeinern. Da stilte jeg og ei venninne til start uten å ha hatt ski på beina de siste 2 åra. Det gikk fint. Noe merke ble det riktignok ikke - men det er vel ikke så viktig? Vel - veldig viktig...egentlig.

Og jeg har hivd meg med på Trondheim-Oslo. På off-road sykkel. Det var en interessant opplevelse for å si det mildt. Uten trening. Uten støtteapparat. Uten å ha skjønt et skvatt av hva jeg hadde innlatt meg på. Det ble en fin togtur hjem fra Dombås;) Og med en erkjennelse av at dette gjør du ikke uten trening. Men jeg skal gjøre det igjen. Stille opp. Og da skal jeg ha trent skikkelig. For det der skal jeg gjennomføre.

Og nå håper jeg på 13 grader og overskyet vær i Berlin. Det aller beste løperværet!

Gleder meg.

Minner fra russe-tiden. Jeg holdt på å dø!

Rett og slett. Jeg kikket nemlig gjennom noen gamle bilder i dag. Og jeg ble helt satt ut. Gamle bilder fra den gangen jeg var 18 år og verdensmester. Russedress og permanent. Ball-genser og rutete bukser. Vi var kule. Så innmari kule. Og jeg mimret meg gjennom bunke etter bunke med bilder. Og jeg drakk et glass rødvin. Og jeg drakk to. Og jeg koste meg. Mens jeg holdt på å le meg ihjel. Og jeg drømte meg tilbake til den gangen jeg var 18. Og som sagt, verdensmester. Men ved nærmere ettertanke - å være 18 år igjen, det vil jeg ikke. Artig. Men ikke èn gang til.

Det var mange hendelser som dukket opp i hodet mitt, den ene episoden artigere enn den andre. Jeg glemmer aldri da jeg og noen venninner var på hyttetur. Vi kjørte oppover i DYNGA, russebilen vår. Da vi lørdag kveld skulle på fest i Koppang - for å drikke karsk og danse barbeint i gresset - ble det en livlig diskusjon om hvem som skulle kjøre. Ingrid "vant". Vi var rimelige brisne alle sammen, men siden hun ikke hadde førerkort var det smartest at hun kjørte. For ved en eventuell promillekontroll kunne ikke hun miste lappen. Som kjent, man kan ikke miste noe man ikke har. Veldig lurt;)

Og vi ankom festen, med stil. Iallefall en viss stil. Og vi drakk karsk. Og vi danset barbeint i gresset. Og vi drakk mer karsk. Og vi kjørte hjem. Uten førerkort.

For et liv vi levde den gangen. Da vi var russ. Et sorgløst liv. Helt til vi satt der på eksamen og angret på at vi dro på hyttetur i stedet for å være på skolen.

Sportsidiot og bare 157 dager igjen!!!

Gjett om jeg gleder meg? Veldig! Ski-VM i Kollen 2011.

Jeg er den første til å innrømme det. Jeg er sportsidiot. Jeg er sånn at jeg må planlegge vinteren etter hvilke skirenn som går på TV. Kan vi reise bort den helga? Vet ikke - må sjekke hvor og når det er lagrenn og/eller skiskyting. Og på en måte er det ganske ille. Men på den andre siden - jeg gjør iallefall ikke noe galt. Og alle jeg kjenner vet hvor jeg er. Hjemme foran skjermen.

Men jeg blir litt lat av det. TV-sendingene begynner som regel kl 10.00 og da rekker jeg såvidt en kort skistur utenfor døra før jeg sitter klar i sofaen. I joggedress (ja - dessverre), og med norske flagg i hånda. Og så har jeg vin og festkarameller, en uslåelig kombinasjon, i en armlengdes avstand. Det går nesten ikke an å ha det bedre. Iallefall ikke når vi vinner. Og det gjør vi jo nesten hver gang.

Legg forøvrig merke til at jeg sier "vi". Det er "vi" som vinner. Iallefall når det er snakk om skiidrett. Snakker jeg om fotball eller ishockey er det som regel "de". For de vinner jo ikke. Iallefall ikke hver gang. Selv om det faktisk går ganske bra der også om dagen. OK - kanskje kommer "vi" til fotball-EM?

Og når det ble ble avgjort at Tromsø ikke fikk OL begynte jeg å grine. Jeg satt på kontoret og strigrein. Og kollegene mine skjønte jo ingenting. Og da de endelig fattet greia, holdt de på å le seg ihjel. Fordi at jeg grein av en slik filleting. Men det var jo ikke en filleting! Så langt i fra. Men akkurat det skal jeg ikke gå inn på her. For da blir det et grusomt langt innlegg...

Men tilbake til de 157 dagene. VM i Kollen. Jeg skal dit. Billetter er bestilt. Husrom er ordnet. Det vil si - de som eier huset vet ikke at vi kommer. Men Ingunn - det gjør vi altså. Enten dere er hjemme eller ikke.

For den flinke student er eksamen en lek..

...det fortalte rektor på BI meg for noen år siden. Og jeg brukte visst det uttrykket i ett blogginnlegg her tidligere også. Og da tenkte jeg egentlig litt på meg selv;) Jeg trodde faktisk at den derre eksamen på SATS skulle gå greitt. Men den var verre enn jeg antok, og jeg innser at jeg må lese også, selv om jeg fulgte sånn relativt godt med under forelesningene.

Men jeg sliter litt med et par av spørsmålene, og da jeg huket tak i en fysioterpeut og en sykepleier som jeg ramla over i gangen på jobb, skjønte ikke de stort heller. Og det var det jeg begynte å tvile, skjønner dere.  På om jeg vil klare å få alle spørsmålene rett. Eller å svare rett på alle spørsmålene, heter det kanskje.

Multiple choice. Så det er jo egentlig litt tippekupong-preg over denne eksamenen. Og der har jeg dårlig erfaring. Med å tippe. Iallefall riktig.

Så i morgen tenkte jeg faktisk å ta frem kompendiet og lese det. Kanskje står det der hva som er funksjonen til M. pectoralis major. Og hva som øker lineært med økende treningsbelastning opp til AT. Og her er det, bare så vi vet det, flere riktige alternativer.

Så jeg sier som svensken; kan jeg få flere alternativer?

Rød henrettelse

"Han het Ålborg, gikk under navnet Åbborn og var en kjederøykende og bunnsolid representant for den gamle skolen, grå dress, grå hud, snorrett sideskill og bevæpnet med to stilige Parker-penner i venstre brystlomme, en blå til å skrive brev med, og en rød til å henrette med."

 - Roy Jacobsen, Vidunderbarn

Og tankene mine flytter seg med ett fra 60-tallets Årvoll til eksamenen jeg skal ha senere denne uka.

Kanskje jeg skal begynne å lese litt.... så det ikke blir altfor mange røde pennestrøk i margen.

Spør aldri en sebra om....

Jeg spurte en gang en sebra:

Er du sort med hvite striper

eller hvit med sorte striper?

Og sebraen så på meg og sa:

Er du sterk med svake sider

eller svak med sterke sider?

Er du god med onde påfunn

eller ond med gode påfunn?

Er du glad med triste dager

eller trist med glade dager?

Er du flink med dumme innfall

eller er du dum med flinke innfall?

Og slik fortsatte og fortsatte og fortsatte den.

Og aldri, aldri, aldri, aldri

spør jeg en sebra om striper igjen.

- shel silverstein-

Jeg er blitt så inspirert!

Har vært på SATS GX education anatomi og fysiologi i helga, og jeg er bare blitt så utrolig inspirert. Til å fortsette med- og videreutvikle treningsarbeidet mitt. Riktignok med noen små justeringer... 


Og jeg er blitt inspirert til å ønske og videreutvikle det jeg har lært i helga. Det var mye informasjon vi fikk, informasjon som må marineres en tanke før det setter seg skikkelig. 


Og om noen dager er det eksamen. Og jeg gleder meg! For dere vet jo at for den flinke student, er eksamen en lek.

Jeg blir snart saksøkt...

...av min egen datter! Hun har rett og slett sett seg lei på at jeg snoker rundt på rommet hennes etter godterier, og at jeg raider kjøleskapet etter sjokolade når jeg er alene hjemme. Hun er iallefall sikker på at det er meg. Men kanskje det er noen andre? Jeg mener, hvor realt er det av en mamma å stjele sjokoladen til datteren sin?

Kan det være en annen grunn til at en pose med 1 kg Dajm i løpet av et par uker har minsket med 800 gram? Noe svinn må man bestandig regne med.... Og hva med faren? Hvor uskyldig er han? Og hybelboeren? Og her om dagen var naboen innom. Hvem vet om han var innom kjøleskapet før han gikk..Jeg så iallefall at han gikk inn på kjøkkenet!

Men som sagt, min kjære datter har utpekt meg som den skyldige i denne saken. Kanskje på grunn av at lommene mine var fulle av Dajm-papir. Og hun fersket meg med armen langt ned i godteposen...

Ok - da. Jeg det var meg. Og jeg kan love èn ting. Jeg kommer aldri til å slutte. Med å rappe sjokolade.

Å skrive så blekket spruter!

En del ord og uttrykk begynner å gå ut på dato. Gjør de ikke det? Jeg mener, hvor mange av oss er det som fortsatt skriver så blekket spruter? Mange av oss eier ikke engang en fyllepenn lenger. I dag hamrer vi løs  på Mac eller PC. Kanskje så knastene spruter.

Hest eller ikke hest - det er spørsmålet...

...men ifølge min datter er det ikke noe å lure på. Kjøp hest. Løp og kjøp! Og da vi sier at det dessverre ikke blir aktuelt starter en hardtslående kampanje.

Etter noen dager blir 2 store plakater lagt frem for oss. Med argumenter for og imot hest.

17 argumenter for.
3 argumenter mot.

Og argumentet "I barnas rettigheter står det at barn skal få følge drømmen sin" vinner på en måte over motargumentet " Det kan lukte hest"

Og jeg må innrømme at kampanjen har noe for seg. Jeg blir rett og slett imponert over det hun kommer opp med. Og jeg regner med at det kommer mer. Mye mer. For da kampanjen "Jeg kan ikke leve uten hamster" herjet i heimen hang det store fargerike plakater i A2 størrelse på veggene og ned fra taket. Og slagord som "Det er tre ting jeg ikke kan leve uten - mamma, pappa og en hamster" var slått opp på de aller fleste vegger.

Hun fikk den hamstern....

Da Mohammed spurtslo Jesus!

Stilig! Ikke sant?

Og det har faktisk skjedd. I EM. På  herrenes 5000 meter.

Mohammed Farah vant på 13.31.18 knappe 2 sekunder foran Jesus Espana. Sånn til informasjon...

Driver du med tant og fjas?

Det var det faktisk noen som spurte meg om jeg gjorde. Drev med tant og fjas. Og det visste jeg ikke om jeg gjorde. Fordi jeg ikke var helt sikker på hva det betydde. Tenk om jeg bekreftet at jeg drev med noe jeg ikke gjorde.

Nå vet jeg bedre. Jeg vet hva tant og fjas betyr. Og jeg kan forsikre alle om dette er noe jeg ikke bedriver. I allefall ikke så ofte. Og i allefall ikke hele tiden.

Hele utrykket er dansk - hva ellers...

Tant har flere betydninger; en unyttig, verdiløs gjenstand som kun tjener til underholdning eller til pynt. Og den andre betydningen er e tanke som ikke svarer til virkeligheten.

Og fjas; den er jo egentlig enkel; juks eller narrestreker.

Så da har jeg lært noe nytt i dag, og det er godt å ta med seg;) Nyttig kunnskap er aldri å forakte.

En mann på kontoret!

Jeg har rett som det er menn på kontoret. Men da har de bare vært på besøk. Nå har jeg fått en fast en. En mann som skal komme hver dag. Ikke bare på besøk. Han skal jobbe.

Ja, vi har endelig ansatt en mann. Det blir bra. En som tenker litt annerledes enn oss damer. En som har litt andre innfallsvinkler. Og sammen blir vi uslåelige;)

Det er enkelte dager man ALDRI burde ha stått opp!

Og i dag har jeg en slik dag. Uten å orke å gå i detalj så har dette blitt en usannsynlig kostbar dag for meg. Og dagen er ikke over enda. Her kan fortsatt mye skje....Jada.

Men på den andre siden er det ikke sikkert det hadde blitt mindre kostbart å ha latt være å stå opp heller. En del av skiten som skjedde i dag ville jeg ha fått i fleisen før eller siden, så det er greitt. Andre greier, derimot,  hadde jeg nok unngått. Om jeg hadde blitt liggende i senga. Men det hadde blitt veldig kjedelig da. Å ligge der alene hele dagen. Mens andre er på jobb. Eller skole. Eller koser seg på kafè.

Så man får bare stå for de idiotiske tingene man presterer å gjøre av og til, og satse på at verden ikke går under for det. Ikke dør jeg av det heller...sa da skal jeg vel ikke klage.

Men akkurat nå har jeg bare lyst til å legge meg ned å grine! Og for å kunne legge med ned å grine, måtte jeg jo ha stått opp først. Så det var vel egentlig greitt da. At jeg sto opp.