Birkebeineren - jeg er jammen glad jeg er ferdig med det!

Jeg er glad jeg gjorde unna min deltakelse i dette rennet for mange år siden. Lenge før det utartet seg til å bli det rene sirkuset. Det er vel omtrent 20 år siden jeg deltok i det første av tre starter. Og da var det sånn at de aller fleste gikk på skitur. Med den obligatoriske ryggsekken. Og oppi den (eller heter det nede i den?) hadde vi 5 kg appelsiner som vi spiste opp underveis. Så da vi var i mål, var sekken tom og blæra sprengt.

Den gangen tror jeg de fleste som deltok hadde et par ski i garasjen. Ikke 20 par som enkelte har i dag. Og de skia kan forresten ikke være i garasjen heller, der kan det være fuktig, og skia kan slå seg. Krise! Så da må man ha eget rom inne i huset til alle skia. Og til all smøringa. Og glideren. For ikke å glemme strykejern og skraper og skismøringsfjerner. Og så finnes det garantert masse utstyr som jeg ikke engang har hørt om.

Til og med Northug ville ha blitt imponert over skiparken til enkelte Birkebeinere i dag.

Er det virkelig blitt sånn at vi må være profesjonelle utøvere  for å delta? Med kjempedyrt utstyr og med egne smørere. Og folk deltar på Birkebeiner-skikurs. Og toppledere i små og store bedrifter utfordrer hverandre, og tar du ikke merket kan du bare pakke sammen. Og si opp jobben, for hvem kan vel se sine ansatte og kolleger i øynene etter å ha misset merket?

Nei, fader også.  Jeg hadde det artig når vi gikk over fjellet fra Lillehammer. Vi pratet og lo med de andre som gikk. Vi stoppet og brukte god tid på drikkestasjonene, og vi drakk Vørterøl med begge hender på den siste stasjonen før Sjursjøen. Vi tok oss god tid til å smøre om skia underveis, og vi stoppet opp og spiste appelsiner og matpakke. Vi fjasepratet med de stakkers folka fra Hæren som gikk på de såkalte Nato-plankene. Vi snakket med folk som sto langs løypa og heiet.

Vi hadde rett og slett en flott tur på ski.
Og sist men ikke minst - vi kom til mål! Alle tre gangene.

Valgets kval

Det er mye vi skal ta stilling til. Hver dag. Flere ganger om dagen. Og et av de viktigste valgene man gjør er hva man skal ha på seg når man stikker ut døra. Eller ikke stikker ut døra. Det hender jo at folk stikker innom....

Men nå dukker altså det evinnelige spørsmålet opp igjen. Hvilke strømper skal jeg ha på meg? Jeg går veldig ofte i kjole på jobb, og da er strømper viktig. Veldig viktig. Skal jeg ha tynne, tykke, ensfargede, fargede eller mønstrete? Nylon, silke, bomull eller ull? Hele, eller de som er raknet? Hvorfor kaster jeg ikke raknede strømper umiddelbart? Jeg innbiller meg at jeg gjør det, men på mirakuløst vis, finner jeg disse igjen i strømpeskuffen. Skal jeg velge strømper som rekker til under kneet? Eller til over kneet? Stay-ups? Det er sannelig ikke enkelt.

Livet var sannelig mye enklere den gangen det kun fantes hudfargede nylonstrømper. Men akk, så mye kjedeligere!

Modell for Ivo Caprino???

Og mens jeg gjennomfører alternativ 7 fra forrige bloginnlegg dukker plutselig modellen for en av Ivo Caprino-dukkene opp! Dere vet han derre som spiser gråstein. Han er dønn lik Barry Manilow. Eller er det omvendt. Men uansett, hele Nobel-konserten ble en vits da denne dukka dukket opp.

Fyren er 67 år og glattere i ansiktet enn en barnerumpe. Det er i grunnen bare det skjelvende ganglaget som forteller oss at her har vi å gjøre med en godt voksen kar å gjøre.  Akkurat det samme ganglaget som han derre steinspiseren til Caprino.

Ikke vil han gå av scenen heller. Manilow altså. Kankje han ikke orker..

Sorry Barry.

Vintersport - den tar nesten knekken på meg

Vinteren er en travel tid for oss som er glad i vinteridrett. Det går i ett fra midten av november og langt ut i april.  Og i denne sesongen får vi til og med VM vi må slite oss gjennom. Og spørsmålet da blir om jeg skal få med meg alt på TV, eller om jeg skal ta turen til Oslo, og få med meg noen få utvalgte øvelser.

For min egen del betyr all denne vintersporten at jeg må ha vekkerklokka på hver lørdag og søndag. For TV-sendingene begynner jo så tidlig. Jeg mener, jeg må være striglet og klar i sofaen senest kl 09.30. I sportsantrekk og med norske flagg. Frokost, kaffekopp og dagens aviser og etterhvert som dagen og øvelsene skrider frem, lunsj og kaffekopp nr 2, 3 og 4. Og enkelte dager rekker jeg å spise middag under sportssendingene også. Riktignok relativ enkel middag for den må jeg jo lage mellom eksempelvis skiskyterstafett og herresprint langrenn. Og er jeg heldig har jeg 10 minutter på meg...

Heldigvis bor jeg rett ved siden av lysløypa, så dersom jeg har smurt skia på forhånd, og lagt frem klærne og sitter med skistøvla på, rekker jeg en snartur mellom to hoppomganger. Dersom de da ikke sender reprise på langrennet som gikk tidligere på dagen. Jeg ser reprisene også, det er jo akkurat like moro å vinne da.

I dag har det vært en knalltøff dag i sofaen. Mange krevende øvelser og en Northug som er på glid igjen. Og intet kan vel glede oss mer. Jeg har vært slakk i dag, og jeg sitter med litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har trent selv. Men på den andre siden, jeg trenger å ta meg litt igjen i helga.

Akkurat nå skjer det lite på TVen og jeg tenker at jeg har 7 alternativer når jeg planlegger resten av ettermiddagen;

1: Fortsette å ligge på sofaen
2: Smøre skia og ta meg en tur i lysløypa
3: Vaske huset (egentlig ikke noe reelt alternativ, men fint listefyll)
4: Finne frem joggeskoa og løpe meg en tur
5: Åpne en flaske vin (heller ikke noe reelt alternativ siden den allerede er åpen)
6: Legge meg i badekaret med et glass vin og en god bok
7: Som alternativ 1, med tillegg av det glasset med vin, en god bok og festkaramellene innen rekkevidde

Gjett hva det ble til;)

Jeg hadde kledd å kjøre Limousin...

... jeg parkerer iallefall som om jeg hadde en.  Og når jeg skal ut av parkeringsplasser skal man også tro at Caddyen min er 4 meter lengre enn det den er.

I går, da jeg hadde vært på SATS (der fikk jeg nevnt det også) skulle jeg manøvrere bilen ut av en meeeeget trang luke. Og jeg lirket og lurte. Kikket i sidespeil, bakspeil (er det det det heter, det derre i taket over frontruta?) og hang ut av døra. Og for sikkerhetsskyld, når jeg var redd jeg var nesten helt borti bilene i raden på den andre siden av parkeringa, løp jeg ut for å sjekke. Som sagt, bare for å sjekke at jeg ikke dultet borti dem. Og ja, hva skal jeg si? Jeg innbiller meg iallefall av bilen min er 4 meter lengre enn faktisk lengde. For jeg hadde nok det å gå på. Han karen som kom for å hente sin bil akkurat da, lurte nok på hva jeg sjekket opp bak der.

Selv tror jeg det er noe feil med speilene på bilen. At de gjør avstanden kortere på en måte.

Snakk om å bli tatt på senga!

Ikke helt bokstavelig da, men da selveste Grete Waitz ringte meg på torsdag, ramla jeg nesten av kontorstolen! Jeg har jo dette prosjektet mitt, Løp for Livet, http://www.lopforlivet.no/ og hun ringte for å fortelle at hun stiller seg bak prosjektet og gjerne vil være en bidragsyter! Helt utrolig flott. Hun takket også ja til å være Æresmedlem, og en bedre person enn henne kunne jeg aldri få.

Jeg er så utrolig glad og stolt!

Jeg fikk møte Grete Waitz i New York da jeg var der for å løpe mitt aller første marathon. Det var ganske utrolig. Tenk at hun tok seg tid til det;)

En ripe i lakken!

Ikke bra i det hele tatt....

Pyntet og festklar til Clarion Collection Hotel With`s stamgjestjulebord i går kveld. Sveisen er fikset og sminken er lagt på etter beste evne. Push-up, hold-in og stay-ups er på plass. Jeg sitter og nipper til et glass vin mens jeg leser  litt i den siste boka til Grisham. Taxien er bestilt.

Jeg lurer et øyeblikk på hvorfor jeg har så god tid. Fortsatt 10 minutter til taxien skal komme. Og jeg sitter i sofaen og henger.  Og så husker jeg det! Jeg har glemt neglelakken. Og da er 10 minutter ikke særlig god tid. Men jeg legger neglelakken på i en sabla fast, og løper rundt i stua mens jeg holder hendene høyt, mens jeg rister dem. I et forsøk på hurtigtørking. Taxien kommer og jeg må hive meg i støvlettene. Av den derre trange typen, hvor  glidlåsen så vidt lar seg trekke opp.

Vel fremme på hotellet, litt i seneste laget som vanlig, strekker jeg frem hånden for å håndhilse på vertskapet. Det er da jeg ser det. Skikkelige riper i lakken!!!

På skisamling - og begge heisene står...

Er det mulig, tenkte jeg, da vi under dagens oppsummeringsmøte fikk beskjed om at begge heisene står. Veldig upraktisk når man er på treningssamling, og på en måte er avhenging av at heisene går. En av ungene fortalte at damen i resepsjonen på hotellet hadde vært rimelig stressa, og at hun fløy mellom heisen og resepsjonen mens hun uavbrutt ropte i mobiltelefonen. Visstnok på jakt etter noen som kunne fikse heisene.

Og så var det en som sa at det er jo veldig synd for de som er gamle og skrøpelige til beins, at heisen ikke går. Hallo! Jeg er ikke gammel og skrøpelig, men det er jo allikevel et kjempeproblem at heisen står. Ikke for meg  personlig da, denne gangen, i og med at jeg ikke har med ski. Men dersom jeg hadde hatt det, ville det vært et problem for meg.

Så får vi beskjed om at det i morgen vil komme en som kanskje kan fikse heisene. Han må komme kjørende fra Rovaniemi, en to timers kjøretur unna. Men i svarteste da, tenker jeg. Er det ikke folk her i Levi som kan ordne det derre skitrekket. Det står jo en drøss med folk som iallefall ser skiheis-kompetente ut overalt. Men nei, det er denne karen fra Rovaniemi som må prøve å fikse det.

Og så går ryktene om at det er noen som har trykket på alle de knappene som er. Til og med alarm-knappen. Jeg tenker, at da, da er det ikke rart at heisene står. Men jeg er allikvel forundret over at de ikke kan fikse dem.

La meg si det sånn, jeg har ikke sagt til noen, at jeg trodde det var heisene ute i skibakken de snakket om. Jeg kommer aldri til å gjøre det heller. Hvorfor snakke om heisene mellom etasjene inne på hotellet når man faktisk er på skisamling....

På skisamling - uten ski

Denne helga er jeg med Tromsø Slalomklubb på skisamling i Levi i Finland. Mine ski ligger i garasjen. Der ligger de godt. I stedet for å kjøre på ski har booket meg inn med flere timer på SPA nede i Levi sentrum. Som forøvrig bare består hotellsenger, puber, restauranter og sportsbutikker. Og så denne slalombakken da hvor blandt andre min håpefulle ligger i hardtrening før årets skisesong starter for fullt. I vinterkulda. 22 kalde. Det er kaldt det. Derfor er det mye bedre inne på SPA.

Så mens de andre har stått i heisen og frosset, og svingt seg nedover med rim i øyenvippene har jeg hatt det godt og varmt. Kortet mitt har forresten også gått varmt. Mye stilig i de derre sportsforretningene, jeg må innrømme det. Jeg har kjøpr enda mer av ting jeg egentlig ikke trenger, men som jeg har lyst på, og som er kjekt å ha.

Gleder meg allerede til neste skisamling.

Og bare som en påminnelse - snart er det jul!

Bygd for fart...

...og da snakker jeg ikke om meg, men om ei venninne. Vi er nesten like gamle, jeg er 3 uker eldre enn henne. Og det regnes ikke. Hun er et par cm høyere enn meg. Det regnes heller ikke. Hun er ca 15 kg lettere enn meg. Det må nesten regnes med.

I 2009 deltok vi begge to på Sentrumsløpet i Oslo. Jeg hadde akkurat kommet i gang med å trene igjen etter at jeg ble syk og ikke engang klarte å gå rundt spisestuebordet. Så mitt mål var å fullføre. Hun hadde jogget et par ganger med en gjeng fra jobben. Og hun hadde gått noen skiturer med søstra si om vinteren. Hun var heller ikke i toppform, for å si det sånn.

Hun forteller at når hun trener jogger hun sakte. Noe intervalltrening hadde hun ikke rukket å begynne med enda. Hva skjer, tror dere?

Jeg jogger og går inn til mål, kjempefornøyd med å fullføre. Hun løper i mål til 10. plass i sin klasse! Er det mulig, brøler ei annen venninne som var med som støtteapparat. Jeg brøler sammen med henne.
10. plass. Det er jo bare helt utrolig bra. Da vi spør hvordan i all verden det skjedde, sier hun bare at hun måtte forte seg til mål, slik at hun ikke skulle rekke å bli sliten. Det er bra.

Et halvt år senere stiller vi begge til start på halvmaraton under Oslo Halvmaraton. Dere kan jo bare tenke dere hvordan det gikk.

Heia Ann-Kristin!

Bare 1 måned igjen til jul

Endelig! Nå er det vel lov å begynne å kjøpe inn enda litt mer juleting? Bare litt? Noen nye stilige glasskuler til juletreet. Og noen julestjerner. Type hvite. Jeg må innrømme at jeg kom over noen utrolig lekre julekuler i Firenze. Håndlaget Mureno-glass. Det var ikke så enkelt å få de med seg hjem, men jeg klarte det. Alle er like hele. Tror de passer perfekt på treet.

Jeg liker jula. Jeg liker å spise god mat og drikke vin. Både med og uten bobler. Og snart kan jeg kjøpe julemarsipan. Jeg har en lei tendens til å spise litt for mye (les: altfor mye) av de derre marsipanpølsene med strøssel på, så jeg prøver å vente så lenge som mulig med å få dem i hus. Men årelang erfaring sier at jeg nok spiser det samme antallet uansett, nå blir det bare litt mer konsentrert.

Og så er det clementiner da. Jeg elsker det! Jeg spiser helt sikkert 1 kg hver dag, og det begynner jeg med den første dagen jeg ser dem i butikken. Og der har de jo vært ganske lenge allerede.

Julegaver? Snart ferdig!

Snakk om å hvile seg i form!

Vinner-resepten er klar. Det er 19 dager siden jeg trente sist. Jeg har dårlig samvittighet for det. Jeg har tilbragt 10 dager i Firenze, og så avsluttet jeg det med å være syk noen dager, og da ble det dårlig med trening. Dårlig unnskyldning, jeg ser det. Men jeg har iallefall løpt noen trapper, både opp og ned.

Klokketårnet: 414 trinn - hver vei
Kuppelen: 464 trinn - hver vei
Uffizi-galleriet: 124 trinn - hver vei
Hotellet: 112 trinn - hver vei - mange ganger om dagen

Og for ikke å nevne alle trappene opp og ned til restauranter og butikker...

Men tilbake til saken. Om å hvile seg i form.

Etter 19 dager uten engang å se på joggeskoa og treningsklærne troppet jeg opp på SATS i går kveld med ett mål for øyet. Nemlig å slå rekorden på 24 minutter sykling. Enda av en mine noe uortodokse øvelser og distanser.

"Mission impossibe" brøler datteren min da jeg går ut døra hjemme. Forøvrig det samme som hun sier når jeg prøver å sminke meg til ett bedre jeg....

Men det måtte hun bite i seg, gitt. Jeg syklet 4,2% LENGER enn det jeg gjorde sist. Er det mulig! Og jeg som i tillegg til å ikke har gjort ett slag, har kost meg med vin og sjokolade 10 dager til ende.

Dersom jeg følger den tankerekken, altså ikke trene og bare drikke vin frem til New York Marathon 2011, og antar at jeg vil løpe 4,2% fortere for hver 19. dag som går, vil jeg gjennomføre på i overkant av 1 time og 17 minutter.... Kanskje ikke særlig realistisk når jeg tenker etter.

Uansett, det var moro med den rekorden på 24 minutter sykkel iallefall!

En helg uten en eneste forpliktelse

Fy søren så herlig. Jeg har vært på Sommarøy i helga, og jeg la igjen telefonen hjemme. Ikke hadde jeg med Macen heller. Det var deilig. Ingen planer. Ingenting jeg måtte gjøre. Ingen som forventet noe som helst av meg. Og ingen kunne nå meg verken på mobil eller pr mail.

Og jeg kjente at jeg trengte det. Så i helga har jeg spilt SIMS med datteren min, gått tur, strikka og lest en bok av en av mine favorittforfattere; Lee Child.

Av og til trenger jeg en time-out, og jeg tok min i helga. Jeg håper at dette bidrar til at jeg i god stil kan gjennomføre at jeg har planlagt fremover.

Vin til en hel bataljon?

Ja, han påsto det da vinen vi hadde bestilt kom på bordet. Jeg syntes ikke det så spesielt mye ut, og hadde absolutt ikke lyst til å dele det med en hel bataljon, uansett hvor mange eller få det er.

Og hvor mange er det så i en bataljon? Som uinnvidd var ikke det så lett å finne ut av, men det er mange.
En bataljon består av kompanier, som igjen består av tropper som videre er inndelt i lag... totalt mellom 500  og 800 personer. Så vidt jeg kan skjønne.

Og så mange vil jeg ikke med.

Hvor stor er oddsen for det?

For at jeg, Vendela Kirsebom og de jeg besøkte utenfor Firenze i dag ble omtalt i hver vår artikkel i Taras siste påskenummer? Ikke veldig stor, spør du meg. Men dårlig odds til tross, det slo til.

Jeg kommer tilbake til det der litt senere. Nå noen bilder og ord om dagens opplevelser i Firenze.

Medaljens bakside.

Etter 1 time med intens shopping (nest siste mulighet) blir det en liten stopp på Rivoire for et glass Prosecco. Vi får både oliven, potetgull og utikt til David på kjøpet. Det er ikke ille.

Bildet taler for seg selv.

Og mens jeg drakk Prosecco, er det blitt grønn plen foran Duomo! Og en ytterst blek David er blitt plassert ved inngangen. Snodige greier. 

Klokka 12 skal jeg plukkes opp i denne rundkjøringa rett ved Santa Maria Novella togstasjon. Jeg er invitert hjem til Silvia og Erik, et italiensk/norsk par som driver et gårdshotell noen kilometer utenfor Firenze. Jeg er spent. Både på om vi kommer til å finne hverandre, og på hvordan stedet deres ser ut. Dersom vi finner hverandre;)

Gårdshunden Lila, som på ingen måte kan fungere som vakthund. Hun er bestekompis med alle;)

Stedet til Silvia og Erik er helt fantastisk.  Midt i olivenlunder, på en høyde, med flott utsikt mot Fiesole, ligger denne lille perlen av et gårdshotell. 6 dobbeltrom med private bad er det her. Som dere ser på bildet er det ikke så trange rom det er snakk om heller. Alt er helt nyoppusset, og helt utrolig flott. 

På bordet i frokostrommet ligger det tidligere omtalte Tara. Silvia viser meg artikkelen om hotellet deres. Jeg ser  fort at dette er det samme bladet hvor min New York maraton-reise er omtalt. At Vendela Kirsebom også står omtalt der, er kanskje ikke så rart. Men oss andre. Og samtidig da. 

Vi blir invitert på lunsj, og det setter vi stor pris på. En av hovedingrediensene er deres egenproduserte olivenolje. Den kan ikke sammenlignes med det vi får kjøpt hjemme, det er sikkert. Vi får en innføring i produksjon av oljen, og nå vet vi iallefall hva vi skal se etter. 

Etter en deilig lunsj med ditto vin, er det på tide å komme seg tilbake til hotellet. Må bare innom noen butikker til. En vinbar eller to kanskje også. Før det er på tide å finne et sted å spise middag. I dag tror jeg det er området rundt Santa Croce som blir stedet.

Med vinflaskene slepende etter seg....

Kelneren  på Il Cantinino på den andre siden av elven er en fornøyelse å følge med på. Sur som en sitron, og med vinflaskene slepende etter seg fra vinhyllene og ut til gjestene. Han åpner flaskene, så vidt det er, før han sender dem nedover bordet. Ingen skjenking i glassene, ingen smaking av vinen. Morsomt.

Og når vi bestiller er det ikke godt å si om han følger med eller ikke. Han står stort sett og himler med øynene,  mens han kikker på alt annet enn oss.

Oppmerksomheten min blir med ett overført til nabobordet. To velkledde, unge italienske menn. Han ene med kun 4 tenner i overkjeven. Jeg lurer på hva han ville bestille. Suppe?

Den sure kelneren er bare herlig. Plutselig vimer han rundt i lokalet mens han drikker noen store slurker av et glass rødvin. Litt senere labber han rundt bordene mens hans spiser brødskiver. Kanskje er han ikke sur. Bare full?

Fyren på nabobordet bestiller kjøtt, forresten.

Helt til topps igjen

Min dag i ord og bilder. Mest bilder kanskje...

Jeg starter dagen med frokost på Caffe Scudieri. Et pent sted hvor snerte italienske damer og høye, mørke menn drikker kaffe. Og de som jobber bak disken har dress og slips. Dette kan jeg like.

Dagens mission er en tur til topps i kuppelen på domen. Her er det enda flere trinn enn det det er i klokketårnet i bakgrunnen. Godt at man er passe godt hverdagstrent... Flott utsikt, men dessverre regn i lufta. Overrasket, eller?

Litt trangt. Og litt lavt under taket.

Vel nede igjen stikker jeg innom Mercato Centrale. Det nærmer seg jul, så jeg kan dessverre ikke fortelle hva jeg kjøpte.... Det tar på dette her, og jeg stikker innom Antico Pasticcieria Sieni. Sjokolade og Prosecco er dagens andre høydepunkt. Etter kuppelen.

Neste stopp er det store innendørs kjøttmarkedet hvor dagens tilbud er klippfisk fra Norge. 

Det kjøpte jeg ikke. 

Dobesøk. 

Lunsjen inntar jeg på Restaurant Lorenzo di Medici. De har sin egen vin, og det synes jeg er artig. Det viser seg at den er god også.

Og så venter litt seriøs shopping!

Det blir kanskje mest vindusshopping i akkurat disse butikkene. Heldigvis finnes det nok av andre butikker som passer bedre til min lommebok. Ny kjole! 

Så bærer det en tur innom Piazza della Signora igjen...

...hvor jeg tar en titt på David. Kopien riktignok, men det ser ikke jeg. Hadde noen sagt det var originalen hadde jeg trodd dem.

Nytt marked på gang, denne gangen med bønder og jordbruksprodusenter fra nærområdet.

Og da begynner jeg å bli så tørst at jeg stikker innom Gilli og slapper av med en Canaletto. Jeg sitter utendørs og nyter livet.

Middagen planlegger jeg å spise om et par timer på Oltrarno - den andre siden av elva.

Walks in Florence - ny forretningsidè?

Den går ut på å lage en guidebok med Walks som faktisk stemmer med terrenget.... I dag er det et fantastisk vær i Firenze og jeg vil  ta meg en tur fra Ponte Vecchio til San Miniato al Monte. I boka beskrevet som en liten spasertur på 2 km, riktignok i overbakke det meste av tiden.

Det er de lengste 2 km jeg noen gang har gått. Jeg somler ikke akkurat når jeg går og jeg bruker iallefall det dobbelte av de skisserte 45 minuttene opp dit. Men det er ikke så viktig når sola skinner. Og det gjør den helt til jeg kommer opp på Piazzale Michelangelo, som er et utsiktspunkt med fantastisk utsikt over Firenze. Da begynner det å regne. Noen som ble overrasket? Ikke jeg. Jeg er blitt vant til at været er litt mot meg denne gangen.

Men så fort jeg snudde og begynte på tilbaketuren begynte sola å skinne igjen. Jada.

Her kommer min lille Walks; fortalt i ord og bilder.

Fra Piazzale Michelangelo  er det fantastisk utsikt til Firenze. Og hit kjøres det busslast på busslast med turister. Slappinger, sier jeg til meg selv, da den ene etter den andre velter ut av bussene. Hvor artig kan det være å ha kommet hit i buss?

Og på veien opp går jeg forresten forbi huset til Galilei....I en av guidebøkene jeg har kjøpt, står det at han selv aldri har bodd her. Men man skal ikke stole blindt på alt man leser heller.

Og så kommer jeg endelig fram til San Miniato al Monte. Dette alene er verdt turen, en fantastisk vakker kirke.

Og så bærer det videre nedover. Og nedover. Og sola skinner. Siden jeg er her helt alene, må jeg ta bilde av meg selv i novembersola.

Dere skjønner kanskje hvorfor turen tok så lang tid? Nå er jeg skikkelig på landet.

Jeg svinger inn Porta Romana, og inn i Bobolihagen. Jeg har vært her flere ganger før, så denne forserer jeg i raskt tempo. Begynner å bli sulten. Og tørst. Jeg tror jeg trenger en Prosecco snart. Og et toalett. Jeg ser verken Prosecco eller toalett, så jeg setter opp farten enda mer. Så dersom noen melder om et kvinnemennske med kåpe, ryggsekk, kamera og støvletter som løper gjennom parken, kan det muligens være meg.

Så over Ponte Vecchio. Jeg tar meg tid til å kikke i noen av vinduene, men har ikke lyst på gullvarer i dag....

..og jeg kaster et kjapt blikk ut over elva Arno.

Endelig fremme på Piazza del Signore. Vorrei un bicchieri Prosecco, per favore. Og en fruktsalat, men det husker jeg ikke hva heter på italiensk.

Dagens tøffing.

På vei tilbake til hotellet slenger jeg innom Doumo.

Jeg tar meg en kopp Cappuchino på  Corona Kafè....

..og stikker innom en av de største bokhandlene i byen, La Feltrinelli.

Og det var min lille sightseeing, i ord og bilder. Turen tok til sammen 6 timer. 

Gylne tider...del 2 (år 1984-1986)

Som Tone, en av de jeg delte mange av mine opplevelser i de gylne tider med, påpekte; det var stor tøffelfaktor på videregående skole. Og da mener både hun og jeg, blandt lærerne. For de aller fleste, med unntak av tysklærerinnen subbet rundt i en eller annen form for tøffel. Den omtalte tysklærern klikket rundt i høyhelede sko. Og vi hørte henne allerede i oppgangen ved siden av når hun var på vei. Og det var fint, for da kunne vi rekke å samle sammen leksebøkene og sette oss i giv akt. De andre lærerne kom snikende. Helt plutselig sto de der. I tøfler. Og vest. Og vi var ikke forberedt i det hele tatt.

Vi andre hadde ikke tøfler eller vest. Men vi hadde som sagt svært hår. Jo større jo bedre. Og selvfølgelig med permanent. Jeg må finne frem noen av bildene fra den gangen å legge inn her så får dere se selv. Det blir iallefall noe å flire godt av.

I tillegg til Ball-gensere vi bodde i, var det en periode hvor vi hadde rutete bukser alle sammen. Og lyseblå dunjakke. Noen hadde Paul & Shark-gensere også. Og jeg tror det var ranket høyere enn Ball, men så dyrt da.

Vi levde et bekymringsløst liv. Vi levde for venner og cola og landganger. Vi levde for strikking og kortspilling i frimuttene. Når vi ikke måtte gjøre de leksene vi ikke klarte å få gjort hjemme kvelden eventuelt natta før. For da var vi sammen med venner. Og drakk cola og spiste landgang.

Hvordan overleve i Firenze når det regner HELE tiden

På virkelig regnfulle dager, som i dag, og i går, og dagen før der, minner de smale gatene og smugene om rene slagmarker. Det går nesten ikke an å møte en annen som også bærer paraply. Det er det for trangt til, og sjangsen for å få en paraply-spile i øyet er overhengende. Heldigvis, sier jeg, foregår mye av det vi turister ønsker å se, innendørs.

Og et lurt sted å stå i kø, er for å komme inn i Uffizi-galleriet. For her står vi nemlig under tak. Og vi blir underholdt av sjonglører og malere mens vi venter. Da er det mye verre å stå i kø for å komme inn på Accademia, for der må vi stå under åpen himmel. Det er også en annen fordel med å gå på Uffizi; der oppholder du deg så lenge at når du kommer ut, har det enten sluttet å regne, eller så er du så sulten at du går rett på restaurant.  Regnværsproblematikken er midlertidig løst.

Og det er faktisk litt morsomt å sitte inne med et glass Prosecco, og se på alle de andre som blir gjennomvåte. Enkelt moro.

Når det regner finnes det heller ingen unnskyldning for ikke å shoppe. Det gjør man som kjent gjerne innendørs, og man kommer unna regnet enda en gang. Det kan riktignok fort bli dyrt. Men man får det ikke artigere på tur enn det man gjør det til selv. Og det er ikke min skyld at det regner.

Det regner fortsatt og Botticelli er min redningsmann

Jeg begynner å bli lei regndråpenes ubønnhørlige tromming på taket.  Det er heller ikke like sjarmerende å se sitt eget speilbilde i vannpyttene i smugene som fører meg mellom restauranter, kafeer og gallerier.

Så jeg gjør som millioner av andre turister gjør hvert eneste år, og går på Uffizi-galleriet. Jeg skal ikke skryte på meg all verdens kunnskap, og heller ikke interesse, men det er virkelig verdt et besøk. Og Botticelli er min absolutte favoritt. Min nye venn og redningsmann. Mellom statuer og drøssevis av malerier fra 1400-tallet er det hans verker som gir meg det lille ekstra. Det som treffer meg i magen. Primavera. Foran det bildet blir jeg sittende lenge.

Hvorfor i all verden snakker alle om at det er 414 trinn til topps i klokketårnet? Alle skjønner at det er mange trinn opp dit. Hvorfor lar man de 121 trinnene opp til Uffizi-galleriet foregå i stillhet? De kommer som en overraskelse, ikke bare på meg, men på alle de eldre som sitter og hviler på benkene som er plassert på hver avsats.

Livet i Firenze er pulserende, men likevel roligere enn hjemme. Jeg liker at folk drikker kaffen sin på kaffebaren. I stedet for å drikke den på vei til eller fra et møte. Jeg liker å observere at unge og eldre tar seg tid til å slå av en prat med de som står ved siden av i baren. Dette gjelder ikke bare i kaffebaren. På baren på hjørnet, der Freda har mer enn 150 vinmerker på menyen, råder det også en rolig og behersket stemning. Turister og florentinere i skjønn forening. Alle med et smil og en hyggelig kommentar til sidemannen. Jeg liker meg. Og ser frem til flere herlige dager her i Firenze.

Gatelangs i Lucca, og på bar i Firenze

Det trommer på taket. Det regner på tvers. Jeg våkner til en ny dag i Firenze og kjenner at jeg ikke orker en dag til med regn. Ikke i Firenze. Lucca i regn, det må være mye bedre.

Jeg spiser en foccaccia og nyter en dobbelt cappuccino på vei til Santa Maria Novella stasjon. Toget til Lucca forlater stasjonen - uten meg. Ett minutt for sent ute. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe;) Da kan jeg ta bussen, og det har jeg ikke gjort før her nede. 5,20 euro koster billetten, og etter raske 1 time og 15 minutter står jeg i styrtregn i Lucca. Regnet er akkurat like vått som i Firenze.

Etter ti minutter sprekker faktisk skylaget opp, og det blir sol. Iallefall et øyeblikk. Fornøyd spaserer jeg gjennom brosteingsbelagte, trange gater, hvor mennesker gjennom flere hundre år har spasert før meg. Bygningene lener seg mot hverandre, som om de er gamle venner. Og jeg lurer på hvordan livet i Lucca var den gang de innflytelsesrike familiene tjente store penger på import av silke. Synd jeg ikke kan bevege meg i bakover i tid.

Fornøyd med å bevege meg fremover, gjennom Via della Fillungo, byens viktigste handlegate, ramler jeg over Osteria Baralla. Et utrolig hyggelig sted, med bare lokale matretter og vinmerker på menyen. Jeg finner rødvinen til Giovanni Tronci, eieren av en av våre mest besøkte bosteder her i Lucca. Vinen hennes smaker fortreffelig. Som vanlig.

Jeg går gjennom Via Roma og ender opp på en av byens største piazzaer. Den store kirken er stedets blikkfang, og jeg spanderer mange bilder på den. På en av de mange Tabbacchieriene koser jeg meg med en Prosecco. Livet i Lucca er ikke å forakte.

Lucca er en liten by, men likevel pulserende. Gatene syder av liv, selv på en grå og trist novemberdag som denne. Menneskene jeg møter på gaten, smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Gjør vi det hjemme? Jeg tror ikke det, men jeg tenker at det skal jeg begynne med.

Jeg sover på bussen tilbake til Firenze, og våkner til regn og vind. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Jeg nekter å la det legge en demper på humøret mitt. Fremoverbøyd, med paraplyen som et skjold foran meg, finner jeg veien gjennom gatene som fører meg hjem, via en butikk som selger fotografier og trykk til en hyggelig pris, til leiligheten jeg leier.

På andre siden av veien der jeg bor, driver Fedre og Daniele en liten vinsjappe. Det er den lokale vinbaren til de fleste gjestene som er her i kveld, og det er utrolig hyggelig å være der. Når folk ser jeg kommer alene, vil de gjerne prate, og jeg koser meg. Sammen med gutta i gata. Jeg henger ved disken, hvor det er et hjemmelaget skilt - i papp - Self Service, 2 euro.