På skisamling - og begge heisene står...

Er det mulig, tenkte jeg, da vi under dagens oppsummeringsmøte fikk beskjed om at begge heisene står. Veldig upraktisk når man er på treningssamling, og på en måte er avhenging av at heisene går. En av ungene fortalte at damen i resepsjonen på hotellet hadde vært rimelig stressa, og at hun fløy mellom heisen og resepsjonen mens hun uavbrutt ropte i mobiltelefonen. Visstnok på jakt etter noen som kunne fikse heisene.

Og så var det en som sa at det er jo veldig synd for de som er gamle og skrøpelige til beins, at heisen ikke går. Hallo! Jeg er ikke gammel og skrøpelig, men det er jo allikevel et kjempeproblem at heisen står. Ikke for meg  personlig da, denne gangen, i og med at jeg ikke har med ski. Men dersom jeg hadde hatt det, ville det vært et problem for meg.

Så får vi beskjed om at det i morgen vil komme en som kanskje kan fikse heisene. Han må komme kjørende fra Rovaniemi, en to timers kjøretur unna. Men i svarteste da, tenker jeg. Er det ikke folk her i Levi som kan ordne det derre skitrekket. Det står jo en drøss med folk som iallefall ser skiheis-kompetente ut overalt. Men nei, det er denne karen fra Rovaniemi som må prøve å fikse det.

Og så går ryktene om at det er noen som har trykket på alle de knappene som er. Til og med alarm-knappen. Jeg tenker, at da, da er det ikke rart at heisene står. Men jeg er allikvel forundret over at de ikke kan fikse dem.

La meg si det sånn, jeg har ikke sagt til noen, at jeg trodde det var heisene ute i skibakken de snakket om. Jeg kommer aldri til å gjøre det heller. Hvorfor snakke om heisene mellom etasjene inne på hotellet når man faktisk er på skisamling....

På skisamling - uten ski

Denne helga er jeg med Tromsø Slalomklubb på skisamling i Levi i Finland. Mine ski ligger i garasjen. Der ligger de godt. I stedet for å kjøre på ski har booket meg inn med flere timer på SPA nede i Levi sentrum. Som forøvrig bare består hotellsenger, puber, restauranter og sportsbutikker. Og så denne slalombakken da hvor blandt andre min håpefulle ligger i hardtrening før årets skisesong starter for fullt. I vinterkulda. 22 kalde. Det er kaldt det. Derfor er det mye bedre inne på SPA.

Så mens de andre har stått i heisen og frosset, og svingt seg nedover med rim i øyenvippene har jeg hatt det godt og varmt. Kortet mitt har forresten også gått varmt. Mye stilig i de derre sportsforretningene, jeg må innrømme det. Jeg har kjøpr enda mer av ting jeg egentlig ikke trenger, men som jeg har lyst på, og som er kjekt å ha.

Gleder meg allerede til neste skisamling.

Og bare som en påminnelse - snart er det jul!

Bygd for fart...

...og da snakker jeg ikke om meg, men om ei venninne. Vi er nesten like gamle, jeg er 3 uker eldre enn henne. Og det regnes ikke. Hun er et par cm høyere enn meg. Det regnes heller ikke. Hun er ca 15 kg lettere enn meg. Det må nesten regnes med.

I 2009 deltok vi begge to på Sentrumsløpet i Oslo. Jeg hadde akkurat kommet i gang med å trene igjen etter at jeg ble syk og ikke engang klarte å gå rundt spisestuebordet. Så mitt mål var å fullføre. Hun hadde jogget et par ganger med en gjeng fra jobben. Og hun hadde gått noen skiturer med søstra si om vinteren. Hun var heller ikke i toppform, for å si det sånn.

Hun forteller at når hun trener jogger hun sakte. Noe intervalltrening hadde hun ikke rukket å begynne med enda. Hva skjer, tror dere?

Jeg jogger og går inn til mål, kjempefornøyd med å fullføre. Hun løper i mål til 10. plass i sin klasse! Er det mulig, brøler ei annen venninne som var med som støtteapparat. Jeg brøler sammen med henne.
10. plass. Det er jo bare helt utrolig bra. Da vi spør hvordan i all verden det skjedde, sier hun bare at hun måtte forte seg til mål, slik at hun ikke skulle rekke å bli sliten. Det er bra.

Et halvt år senere stiller vi begge til start på halvmaraton under Oslo Halvmaraton. Dere kan jo bare tenke dere hvordan det gikk.

Heia Ann-Kristin!

Bare 1 måned igjen til jul

Endelig! Nå er det vel lov å begynne å kjøpe inn enda litt mer juleting? Bare litt? Noen nye stilige glasskuler til juletreet. Og noen julestjerner. Type hvite. Jeg må innrømme at jeg kom over noen utrolig lekre julekuler i Firenze. Håndlaget Mureno-glass. Det var ikke så enkelt å få de med seg hjem, men jeg klarte det. Alle er like hele. Tror de passer perfekt på treet.

Jeg liker jula. Jeg liker å spise god mat og drikke vin. Både med og uten bobler. Og snart kan jeg kjøpe julemarsipan. Jeg har en lei tendens til å spise litt for mye (les: altfor mye) av de derre marsipanpølsene med strøssel på, så jeg prøver å vente så lenge som mulig med å få dem i hus. Men årelang erfaring sier at jeg nok spiser det samme antallet uansett, nå blir det bare litt mer konsentrert.

Og så er det clementiner da. Jeg elsker det! Jeg spiser helt sikkert 1 kg hver dag, og det begynner jeg med den første dagen jeg ser dem i butikken. Og der har de jo vært ganske lenge allerede.

Julegaver? Snart ferdig!

Snakk om å hvile seg i form!

Vinner-resepten er klar. Det er 19 dager siden jeg trente sist. Jeg har dårlig samvittighet for det. Jeg har tilbragt 10 dager i Firenze, og så avsluttet jeg det med å være syk noen dager, og da ble det dårlig med trening. Dårlig unnskyldning, jeg ser det. Men jeg har iallefall løpt noen trapper, både opp og ned.

Klokketårnet: 414 trinn - hver vei
Kuppelen: 464 trinn - hver vei
Uffizi-galleriet: 124 trinn - hver vei
Hotellet: 112 trinn - hver vei - mange ganger om dagen

Og for ikke å nevne alle trappene opp og ned til restauranter og butikker...

Men tilbake til saken. Om å hvile seg i form.

Etter 19 dager uten engang å se på joggeskoa og treningsklærne troppet jeg opp på SATS i går kveld med ett mål for øyet. Nemlig å slå rekorden på 24 minutter sykling. Enda av en mine noe uortodokse øvelser og distanser.

"Mission impossibe" brøler datteren min da jeg går ut døra hjemme. Forøvrig det samme som hun sier når jeg prøver å sminke meg til ett bedre jeg....

Men det måtte hun bite i seg, gitt. Jeg syklet 4,2% LENGER enn det jeg gjorde sist. Er det mulig! Og jeg som i tillegg til å ikke har gjort ett slag, har kost meg med vin og sjokolade 10 dager til ende.

Dersom jeg følger den tankerekken, altså ikke trene og bare drikke vin frem til New York Marathon 2011, og antar at jeg vil løpe 4,2% fortere for hver 19. dag som går, vil jeg gjennomføre på i overkant av 1 time og 17 minutter.... Kanskje ikke særlig realistisk når jeg tenker etter.

Uansett, det var moro med den rekorden på 24 minutter sykkel iallefall!

En helg uten en eneste forpliktelse

Fy søren så herlig. Jeg har vært på Sommarøy i helga, og jeg la igjen telefonen hjemme. Ikke hadde jeg med Macen heller. Det var deilig. Ingen planer. Ingenting jeg måtte gjøre. Ingen som forventet noe som helst av meg. Og ingen kunne nå meg verken på mobil eller pr mail.

Og jeg kjente at jeg trengte det. Så i helga har jeg spilt SIMS med datteren min, gått tur, strikka og lest en bok av en av mine favorittforfattere; Lee Child.

Av og til trenger jeg en time-out, og jeg tok min i helga. Jeg håper at dette bidrar til at jeg i god stil kan gjennomføre at jeg har planlagt fremover.

Vin til en hel bataljon?

Ja, han påsto det da vinen vi hadde bestilt kom på bordet. Jeg syntes ikke det så spesielt mye ut, og hadde absolutt ikke lyst til å dele det med en hel bataljon, uansett hvor mange eller få det er.

Og hvor mange er det så i en bataljon? Som uinnvidd var ikke det så lett å finne ut av, men det er mange.
En bataljon består av kompanier, som igjen består av tropper som videre er inndelt i lag... totalt mellom 500  og 800 personer. Så vidt jeg kan skjønne.

Og så mange vil jeg ikke med.

Hvor stor er oddsen for det?

For at jeg, Vendela Kirsebom og de jeg besøkte utenfor Firenze i dag ble omtalt i hver vår artikkel i Taras siste påskenummer? Ikke veldig stor, spør du meg. Men dårlig odds til tross, det slo til.

Jeg kommer tilbake til det der litt senere. Nå noen bilder og ord om dagens opplevelser i Firenze.

Medaljens bakside.

Etter 1 time med intens shopping (nest siste mulighet) blir det en liten stopp på Rivoire for et glass Prosecco. Vi får både oliven, potetgull og utikt til David på kjøpet. Det er ikke ille.

Bildet taler for seg selv.

Og mens jeg drakk Prosecco, er det blitt grønn plen foran Duomo! Og en ytterst blek David er blitt plassert ved inngangen. Snodige greier. 

Klokka 12 skal jeg plukkes opp i denne rundkjøringa rett ved Santa Maria Novella togstasjon. Jeg er invitert hjem til Silvia og Erik, et italiensk/norsk par som driver et gårdshotell noen kilometer utenfor Firenze. Jeg er spent. Både på om vi kommer til å finne hverandre, og på hvordan stedet deres ser ut. Dersom vi finner hverandre;)

Gårdshunden Lila, som på ingen måte kan fungere som vakthund. Hun er bestekompis med alle;)

Stedet til Silvia og Erik er helt fantastisk.  Midt i olivenlunder, på en høyde, med flott utsikt mot Fiesole, ligger denne lille perlen av et gårdshotell. 6 dobbeltrom med private bad er det her. Som dere ser på bildet er det ikke så trange rom det er snakk om heller. Alt er helt nyoppusset, og helt utrolig flott. 

På bordet i frokostrommet ligger det tidligere omtalte Tara. Silvia viser meg artikkelen om hotellet deres. Jeg ser  fort at dette er det samme bladet hvor min New York maraton-reise er omtalt. At Vendela Kirsebom også står omtalt der, er kanskje ikke så rart. Men oss andre. Og samtidig da. 

Vi blir invitert på lunsj, og det setter vi stor pris på. En av hovedingrediensene er deres egenproduserte olivenolje. Den kan ikke sammenlignes med det vi får kjøpt hjemme, det er sikkert. Vi får en innføring i produksjon av oljen, og nå vet vi iallefall hva vi skal se etter. 

Etter en deilig lunsj med ditto vin, er det på tide å komme seg tilbake til hotellet. Må bare innom noen butikker til. En vinbar eller to kanskje også. Før det er på tide å finne et sted å spise middag. I dag tror jeg det er området rundt Santa Croce som blir stedet.

Med vinflaskene slepende etter seg....

Kelneren  på Il Cantinino på den andre siden av elven er en fornøyelse å følge med på. Sur som en sitron, og med vinflaskene slepende etter seg fra vinhyllene og ut til gjestene. Han åpner flaskene, så vidt det er, før han sender dem nedover bordet. Ingen skjenking i glassene, ingen smaking av vinen. Morsomt.

Og når vi bestiller er det ikke godt å si om han følger med eller ikke. Han står stort sett og himler med øynene,  mens han kikker på alt annet enn oss.

Oppmerksomheten min blir med ett overført til nabobordet. To velkledde, unge italienske menn. Han ene med kun 4 tenner i overkjeven. Jeg lurer på hva han ville bestille. Suppe?

Den sure kelneren er bare herlig. Plutselig vimer han rundt i lokalet mens han drikker noen store slurker av et glass rødvin. Litt senere labber han rundt bordene mens hans spiser brødskiver. Kanskje er han ikke sur. Bare full?

Fyren på nabobordet bestiller kjøtt, forresten.

Helt til topps igjen

Min dag i ord og bilder. Mest bilder kanskje...

Jeg starter dagen med frokost på Caffe Scudieri. Et pent sted hvor snerte italienske damer og høye, mørke menn drikker kaffe. Og de som jobber bak disken har dress og slips. Dette kan jeg like.

Dagens mission er en tur til topps i kuppelen på domen. Her er det enda flere trinn enn det det er i klokketårnet i bakgrunnen. Godt at man er passe godt hverdagstrent... Flott utsikt, men dessverre regn i lufta. Overrasket, eller?

Litt trangt. Og litt lavt under taket.

Vel nede igjen stikker jeg innom Mercato Centrale. Det nærmer seg jul, så jeg kan dessverre ikke fortelle hva jeg kjøpte.... Det tar på dette her, og jeg stikker innom Antico Pasticcieria Sieni. Sjokolade og Prosecco er dagens andre høydepunkt. Etter kuppelen.

Neste stopp er det store innendørs kjøttmarkedet hvor dagens tilbud er klippfisk fra Norge. 

Det kjøpte jeg ikke. 

Dobesøk. 

Lunsjen inntar jeg på Restaurant Lorenzo di Medici. De har sin egen vin, og det synes jeg er artig. Det viser seg at den er god også.

Og så venter litt seriøs shopping!

Det blir kanskje mest vindusshopping i akkurat disse butikkene. Heldigvis finnes det nok av andre butikker som passer bedre til min lommebok. Ny kjole! 

Så bærer det en tur innom Piazza della Signora igjen...

...hvor jeg tar en titt på David. Kopien riktignok, men det ser ikke jeg. Hadde noen sagt det var originalen hadde jeg trodd dem.

Nytt marked på gang, denne gangen med bønder og jordbruksprodusenter fra nærområdet.

Og da begynner jeg å bli så tørst at jeg stikker innom Gilli og slapper av med en Canaletto. Jeg sitter utendørs og nyter livet.

Middagen planlegger jeg å spise om et par timer på Oltrarno - den andre siden av elva.

Walks in Florence - ny forretningsidè?

Den går ut på å lage en guidebok med Walks som faktisk stemmer med terrenget.... I dag er det et fantastisk vær i Firenze og jeg vil  ta meg en tur fra Ponte Vecchio til San Miniato al Monte. I boka beskrevet som en liten spasertur på 2 km, riktignok i overbakke det meste av tiden.

Det er de lengste 2 km jeg noen gang har gått. Jeg somler ikke akkurat når jeg går og jeg bruker iallefall det dobbelte av de skisserte 45 minuttene opp dit. Men det er ikke så viktig når sola skinner. Og det gjør den helt til jeg kommer opp på Piazzale Michelangelo, som er et utsiktspunkt med fantastisk utsikt over Firenze. Da begynner det å regne. Noen som ble overrasket? Ikke jeg. Jeg er blitt vant til at været er litt mot meg denne gangen.

Men så fort jeg snudde og begynte på tilbaketuren begynte sola å skinne igjen. Jada.

Her kommer min lille Walks; fortalt i ord og bilder.

Fra Piazzale Michelangelo  er det fantastisk utsikt til Firenze. Og hit kjøres det busslast på busslast med turister. Slappinger, sier jeg til meg selv, da den ene etter den andre velter ut av bussene. Hvor artig kan det være å ha kommet hit i buss?

Og på veien opp går jeg forresten forbi huset til Galilei....I en av guidebøkene jeg har kjøpt, står det at han selv aldri har bodd her. Men man skal ikke stole blindt på alt man leser heller.

Og så kommer jeg endelig fram til San Miniato al Monte. Dette alene er verdt turen, en fantastisk vakker kirke.

Og så bærer det videre nedover. Og nedover. Og sola skinner. Siden jeg er her helt alene, må jeg ta bilde av meg selv i novembersola.

Dere skjønner kanskje hvorfor turen tok så lang tid? Nå er jeg skikkelig på landet.

Jeg svinger inn Porta Romana, og inn i Bobolihagen. Jeg har vært her flere ganger før, så denne forserer jeg i raskt tempo. Begynner å bli sulten. Og tørst. Jeg tror jeg trenger en Prosecco snart. Og et toalett. Jeg ser verken Prosecco eller toalett, så jeg setter opp farten enda mer. Så dersom noen melder om et kvinnemennske med kåpe, ryggsekk, kamera og støvletter som løper gjennom parken, kan det muligens være meg.

Så over Ponte Vecchio. Jeg tar meg tid til å kikke i noen av vinduene, men har ikke lyst på gullvarer i dag....

..og jeg kaster et kjapt blikk ut over elva Arno.

Endelig fremme på Piazza del Signore. Vorrei un bicchieri Prosecco, per favore. Og en fruktsalat, men det husker jeg ikke hva heter på italiensk.

Dagens tøffing.

På vei tilbake til hotellet slenger jeg innom Doumo.

Jeg tar meg en kopp Cappuchino på  Corona Kafè....

..og stikker innom en av de største bokhandlene i byen, La Feltrinelli.

Og det var min lille sightseeing, i ord og bilder. Turen tok til sammen 6 timer. 

Gylne tider...del 2 (år 1984-1986)

Som Tone, en av de jeg delte mange av mine opplevelser i de gylne tider med, påpekte; det var stor tøffelfaktor på videregående skole. Og da mener både hun og jeg, blandt lærerne. For de aller fleste, med unntak av tysklærerinnen subbet rundt i en eller annen form for tøffel. Den omtalte tysklærern klikket rundt i høyhelede sko. Og vi hørte henne allerede i oppgangen ved siden av når hun var på vei. Og det var fint, for da kunne vi rekke å samle sammen leksebøkene og sette oss i giv akt. De andre lærerne kom snikende. Helt plutselig sto de der. I tøfler. Og vest. Og vi var ikke forberedt i det hele tatt.

Vi andre hadde ikke tøfler eller vest. Men vi hadde som sagt svært hår. Jo større jo bedre. Og selvfølgelig med permanent. Jeg må finne frem noen av bildene fra den gangen å legge inn her så får dere se selv. Det blir iallefall noe å flire godt av.

I tillegg til Ball-gensere vi bodde i, var det en periode hvor vi hadde rutete bukser alle sammen. Og lyseblå dunjakke. Noen hadde Paul & Shark-gensere også. Og jeg tror det var ranket høyere enn Ball, men så dyrt da.

Vi levde et bekymringsløst liv. Vi levde for venner og cola og landganger. Vi levde for strikking og kortspilling i frimuttene. Når vi ikke måtte gjøre de leksene vi ikke klarte å få gjort hjemme kvelden eventuelt natta før. For da var vi sammen med venner. Og drakk cola og spiste landgang.

Hvordan overleve i Firenze når det regner HELE tiden

På virkelig regnfulle dager, som i dag, og i går, og dagen før der, minner de smale gatene og smugene om rene slagmarker. Det går nesten ikke an å møte en annen som også bærer paraply. Det er det for trangt til, og sjangsen for å få en paraply-spile i øyet er overhengende. Heldigvis, sier jeg, foregår mye av det vi turister ønsker å se, innendørs.

Og et lurt sted å stå i kø, er for å komme inn i Uffizi-galleriet. For her står vi nemlig under tak. Og vi blir underholdt av sjonglører og malere mens vi venter. Da er det mye verre å stå i kø for å komme inn på Accademia, for der må vi stå under åpen himmel. Det er også en annen fordel med å gå på Uffizi; der oppholder du deg så lenge at når du kommer ut, har det enten sluttet å regne, eller så er du så sulten at du går rett på restaurant.  Regnværsproblematikken er midlertidig løst.

Og det er faktisk litt morsomt å sitte inne med et glass Prosecco, og se på alle de andre som blir gjennomvåte. Enkelt moro.

Når det regner finnes det heller ingen unnskyldning for ikke å shoppe. Det gjør man som kjent gjerne innendørs, og man kommer unna regnet enda en gang. Det kan riktignok fort bli dyrt. Men man får det ikke artigere på tur enn det man gjør det til selv. Og det er ikke min skyld at det regner.

Det regner fortsatt og Botticelli er min redningsmann

Jeg begynner å bli lei regndråpenes ubønnhørlige tromming på taket.  Det er heller ikke like sjarmerende å se sitt eget speilbilde i vannpyttene i smugene som fører meg mellom restauranter, kafeer og gallerier.

Så jeg gjør som millioner av andre turister gjør hvert eneste år, og går på Uffizi-galleriet. Jeg skal ikke skryte på meg all verdens kunnskap, og heller ikke interesse, men det er virkelig verdt et besøk. Og Botticelli er min absolutte favoritt. Min nye venn og redningsmann. Mellom statuer og drøssevis av malerier fra 1400-tallet er det hans verker som gir meg det lille ekstra. Det som treffer meg i magen. Primavera. Foran det bildet blir jeg sittende lenge.

Hvorfor i all verden snakker alle om at det er 414 trinn til topps i klokketårnet? Alle skjønner at det er mange trinn opp dit. Hvorfor lar man de 121 trinnene opp til Uffizi-galleriet foregå i stillhet? De kommer som en overraskelse, ikke bare på meg, men på alle de eldre som sitter og hviler på benkene som er plassert på hver avsats.

Livet i Firenze er pulserende, men likevel roligere enn hjemme. Jeg liker at folk drikker kaffen sin på kaffebaren. I stedet for å drikke den på vei til eller fra et møte. Jeg liker å observere at unge og eldre tar seg tid til å slå av en prat med de som står ved siden av i baren. Dette gjelder ikke bare i kaffebaren. På baren på hjørnet, der Freda har mer enn 150 vinmerker på menyen, råder det også en rolig og behersket stemning. Turister og florentinere i skjønn forening. Alle med et smil og en hyggelig kommentar til sidemannen. Jeg liker meg. Og ser frem til flere herlige dager her i Firenze.

Gatelangs i Lucca, og på bar i Firenze

Det trommer på taket. Det regner på tvers. Jeg våkner til en ny dag i Firenze og kjenner at jeg ikke orker en dag til med regn. Ikke i Firenze. Lucca i regn, det må være mye bedre.

Jeg spiser en foccaccia og nyter en dobbelt cappuccino på vei til Santa Maria Novella stasjon. Toget til Lucca forlater stasjonen - uten meg. Ett minutt for sent ute. Men ikke så galt at det ikke er godt for noe;) Da kan jeg ta bussen, og det har jeg ikke gjort før her nede. 5,20 euro koster billetten, og etter raske 1 time og 15 minutter står jeg i styrtregn i Lucca. Regnet er akkurat like vått som i Firenze.

Etter ti minutter sprekker faktisk skylaget opp, og det blir sol. Iallefall et øyeblikk. Fornøyd spaserer jeg gjennom brosteingsbelagte, trange gater, hvor mennesker gjennom flere hundre år har spasert før meg. Bygningene lener seg mot hverandre, som om de er gamle venner. Og jeg lurer på hvordan livet i Lucca var den gang de innflytelsesrike familiene tjente store penger på import av silke. Synd jeg ikke kan bevege meg i bakover i tid.

Fornøyd med å bevege meg fremover, gjennom Via della Fillungo, byens viktigste handlegate, ramler jeg over Osteria Baralla. Et utrolig hyggelig sted, med bare lokale matretter og vinmerker på menyen. Jeg finner rødvinen til Giovanni Tronci, eieren av en av våre mest besøkte bosteder her i Lucca. Vinen hennes smaker fortreffelig. Som vanlig.

Jeg går gjennom Via Roma og ender opp på en av byens største piazzaer. Den store kirken er stedets blikkfang, og jeg spanderer mange bilder på den. På en av de mange Tabbacchieriene koser jeg meg med en Prosecco. Livet i Lucca er ikke å forakte.

Lucca er en liten by, men likevel pulserende. Gatene syder av liv, selv på en grå og trist novemberdag som denne. Menneskene jeg møter på gaten, smiler til meg, og jeg smiler tilbake. Gjør vi det hjemme? Jeg tror ikke det, men jeg tenker at det skal jeg begynne med.

Jeg sover på bussen tilbake til Firenze, og våkner til regn og vind. Hvorfor er jeg ikke overrasket? Jeg nekter å la det legge en demper på humøret mitt. Fremoverbøyd, med paraplyen som et skjold foran meg, finner jeg veien gjennom gatene som fører meg hjem, via en butikk som selger fotografier og trykk til en hyggelig pris, til leiligheten jeg leier.

På andre siden av veien der jeg bor, driver Fedre og Daniele en liten vinsjappe. Det er den lokale vinbaren til de fleste gjestene som er her i kveld, og det er utrolig hyggelig å være der. Når folk ser jeg kommer alene, vil de gjerne prate, og jeg koser meg. Sammen med gutta i gata. Jeg henger ved disken, hvor det er et hjemmelaget skilt - i papp - Self Service, 2 euro.