Fra Tromsø til Firenze - via Frankfurt

Og det tar tid…iallefall når jeg har bestilt den billigste billetten. 

08.30 fra Tromsø. 14.20 videre til Frankfurt og endelig 21.00 til Firenze. Og da er det fint at det finnes bøker. På Langnes kjøpte jeg "Fosvunnet" av Daniel Mendelshon. En internasjonal bestselger som jeg aldri har hør om… og jeg kunne ønske jeg skulle latt det være med det. Å ikke ha hørt om den. Jeg vil jo ikke si at den er dårlig, men setningene er så utrolig lange. Så når jeg endelig er kommet til slutten av setningen husker jeg ikke hvordan den begynte…

Test dere selv her;

"En annen gang, mange år senere, i en telefonsamtale, sa mors søskenbarn Elana til Israel, sønnen til den sionistiske broren som hadde hatt vett til å forlate Polen i 30-årene, og en mann som mer enn noe annet levende menneske nå minner meg om sin onkel, min bestefar - med sin myndige allvitende mine og underfundige sans for humor, sitt oppkomme av familiehistorier og familiekjærlighet, en mann som, hvis han ikke hadde forandret slektsnavnet……" Og sånn fortsetter setningen i enda 7 linjer. 

Dette ligner mer på lengden til en av stilene til min lillebror enn en setning i en bestselger…

Så det blir ny bok på meg på Gardermoen. 

Jeg liker å reise. Jeg liker å observere andre. Så på en måte er det ikke så farlig at jeg har mange timer både på Gardermoen og i Frankfurt. 

På flyet fra Gardermoen blir jeg sittende ved siden av et forelsket par i moden alder. Hun er iallefall forelsket. Hele tiden søker hun etter hånden hans og kysser han på kinnet. Han er nok ikke like engasjert . Og da de bestiller en 0,25 ltr rødvinsflaske på deling tar han nesten alt sammen selv. Skjønner forresten ikke helt poenget med å dele en så liten flaske...det gjorde jo egentlig ikke han heller...

På bussen fra flyet og inn på terminalen i Frankfurt sitter jeg ved siden av 2 eplekjekke menn, på min alder kanskje. I sin beste alder, kan du si. Og de snakker om øl. Og om champagne. Og om lakris. I samme setning.  De snakker om damen på kontoret, som helt seriøst, starter dagen med en pose lakris og et glass champagne. De snakker om at de sammen med kompisene drikker øl, mengder av øl. Men sammen med kona er det champagne som gjelder. Og da er det ikke noe skvip de kjøper, i følge den ene kjekkasen. Men dyre dråper. Når de reiser seg, er dressjakkene deres helt krøllete bak. Og det er ingen dyre krøller. Mer simple Dressmann-krøller. De legger muligens pengene sine i dråper fremfor i klær.

Og fra baren på flyplassen i Frankfurt snakker jeg med russeren som har en avtale om å kjøpe 4 m3 med italienske hansker. Han sier faktisk det. Men 4 m3 er mye. Veldig mye. Og nå er han bekymret fordi agenten sier at han bare kan levere blå. Ikke svarte som han også hadde bestilt..Jaja. Heldigvis ikke mitt problem. Jeg hadde mine hanskeproblemer da jeg og en kollega var i Firenze ifjor og sto og vurderte hva som var finest av røde og orange hansker. Vi ble ikke enige med oss selv og endte om med å kjøpe 50 par. Og det er ikke tull engang! Det ble mye hansker under juletreet det året, kan du si.

Og innimellom telefonsamtalene med agenten kikker russeren på hvitvinsglasset mitt, og ber meg innstendig om å be om isbiter. Jeg vil ikke ha isbiter i vinen min, og det var noe han ikke forsto. Så han hentet det for meg. Og slapp det ned i glasset mitt. Faen å! For å si det rett ut. 

Noen av hanskene jeg bare måtte ha....