Bygd for fart...

...og da snakker jeg ikke om meg, men om ei venninne. Vi er nesten like gamle, jeg er 3 uker eldre enn henne. Og det regnes ikke. Hun er et par cm høyere enn meg. Det regnes heller ikke. Hun er ca 15 kg lettere enn meg. Det må nesten regnes med.

I 2009 deltok vi begge to på Sentrumsløpet i Oslo. Jeg hadde akkurat kommet i gang med å trene igjen etter at jeg ble syk og ikke engang klarte å gå rundt spisestuebordet. Så mitt mål var å fullføre. Hun hadde jogget et par ganger med en gjeng fra jobben. Og hun hadde gått noen skiturer med søstra si om vinteren. Hun var heller ikke i toppform, for å si det sånn.

Hun forteller at når hun trener jogger hun sakte. Noe intervalltrening hadde hun ikke rukket å begynne med enda. Hva skjer, tror dere?

Jeg jogger og går inn til mål, kjempefornøyd med å fullføre. Hun løper i mål til 10. plass i sin klasse! Er det mulig, brøler ei annen venninne som var med som støtteapparat. Jeg brøler sammen med henne.
10. plass. Det er jo bare helt utrolig bra. Da vi spør hvordan i all verden det skjedde, sier hun bare at hun måtte forte seg til mål, slik at hun ikke skulle rekke å bli sliten. Det er bra.

Et halvt år senere stiller vi begge til start på halvmaraton under Oslo Halvmaraton. Dere kan jo bare tenke dere hvordan det gikk.

Heia Ann-Kristin!