Daybreak

Jepp, det er noe vi alle trenger;)

Hetebølge...

Her i Nord-Norge har vi ventet med lengsel på den hetebølgen som meteorologene har lovet skulle skylle over oss i dag. Hele uka har vi ventet. Og ventet. Jeg har iallefall det. Og i dag er altså den store dagen kommet. Skuffelsen var stor da det bare var 12 grader da jeg kjørte på jobb i dag morges. Jommen sa jeg hetebølge. Og jeg som hadde satt sjampisen klar i kjøleskapet, for en hetebølge må feires. Selv om den blir veldig kortvarig, og kanskje ikke mer enn et lite skvulp.

Klokka 10 var jeg ute og kjøpte kaffe. Det var kanskje blitt litt varmere. En anelse iallefall. Klokka 13.00 dro jeg fra jobben. Jeg hadde tenkt å sitte klar på verandaen når bølgen kom skyllende over oss. Klokka 14 måtte jeg faktisk ta på shortsen, det var blitt 18 grader på min gradestokk. Og bare det er jo ganske så fantastisk.

Men nå dere, kl. 15.20 er det pinadø 23 grader, og det stiger. Så nå tenker jeg at jeg skal sitte her og la hetebølgen skylle over meg i noen timer. Sjampisen er tatt ut, jordbær er innkjøpt. Sommeren er her!!

Snakk om!!!

I dag skulle jeg gjennomføre den første løpeturen etter 4 ukers ferie. Riktignok har jeg trent regelmessig, men jeg har jammen spist og drukket regelmessig også. Og jevnt....

Så planen var som følger; vi skulle kjøre i to biler slik at vi kunne parkere min bil der vi skulle komme i mål og kjøre den andre til startpunktet. Det er ganske mye bakker opp til oss, så derfor blir det sånn. Vi orker liksom ikke å løpe eller gå de siste 2 kilometrene med kraftig oppoverbakke. (Det er nesten sånn at vi snakker om mulige snarveier i den planlagte løypa også...) Så derfor blir det to biler. Skjønner dere hva jeg snakker om? Muligens ikke. Men det var iallefall veldig lurt. En stund iallefall.

Vi løp og vi løp. Og formen var overraskende bra! Så treninga i Toscana har gjort susen. 13 km ble det, i god fart til meg å være. Så fornøyd, vet du, da vi endelig kom frem til bilen ved målpassering. Så da var det bare å tøye ut og hive seg i bilen og kjøre for å hente den andre. Men bilen var låst. Og jeg hadde lagt igjen nøkkelen i den andre bilen.... Er det mulig?! brøler han ved siden av meg. Snakk om! Jepp, det er mulig.

Men jeg så egentlig ganske positivt på det. 2 kilometer til, med bare oppover! Fantastisk.

Mat til en hel skokk?

Det var spørsmålet som dukket opp mens vi laget middag i helga. Vi var på besøk hos mamma og pappa og da var det noen som spurte om vi laget middag til en hel skokk. Og det gjorde vi jo ikke. Vi skulle være 5 personer rundt bordet og da er det vel litt i overkant å lage middag til en hel skokk.

Mente jeg. Fordi en skokk jo er 60 stk. Men det var det ikke alle i rommet som trodde på, gitt. Det hjalp ikke å si at jeg VISSTE det var riktig heller. Og jeg har mye unyttig kunnskap innabords, så det burde ikke være helt usannsynlig at jeg visste det, synes jeg da.

Så da var det noen som forsvant inn på "datarommet", under høylydte protester om at den skokk aldri i verden var 60. Og så ble det stille. VELDIG STILLE.

Skokk (fra lavtysk: schock, «seksti») er en gammel måleenhet som tilsvarer tre snes (3x20) eller fem dusin (5x12), dvs. 60.


Jaja. 


Og vet dere forresten hvor stor en BOLLE er?


Bolle er en gammel volumenhet for måling av flytende veske og smør i Europa og Skandinavia, herunder også i Norge. I Norge tilsvarte en bolle ca. 2,7 liter og ble gjerne inndelt som 4 juster eller 12 peler. Som smør utgjorde en bolle også en 1/4 ask. 


Og sånn kan jeg egentlig fortsette. Og fortsette. 

Og her var det trangt, gitt

Badesklier, roper dattera fra baksetet. Vi pròver a se en annen vei, later som vi ikke ser det. Men vi skjonner fort at vi maa innom en tur. Aquapark midt i juli, i Toscana, er ikke akkurat forstevalget av aktiviteter.. Allerede paa parkeringsplassen aner vi uraad. Trangt om plassen. Og enda trangere om plassen inne. Det er bare aa glemme aa finne en parasoll eller solsenger iallefall. Saa da blir det haandkleet rett paa bakken, under en stekende Toscansk sol.


Jeg hater aa innromme det, men jeg synes egentlig at badeparker er litt artig. Men jeg liker ikke aa staa i ko, og iaefall ikke i hoyden. Har nemlig et snev av hoydeskrekk. Eller ikke bare ett snev heller...

Og saa staar jeg der, i en uendelig laaaang ko. Ungene bak prover aa snike seg foran oss, men da blir jeg rimeig irritert, saa det gjòr de ikke flere ganger. Og saa trangt er det at da jeg skal legge armen rundt datteren min for aa fortelle henne noe, putter jeg haanda rett inn i bikinioverdelen til jenta bak!!! Og det var fortsatt en time igjen i kò....Litt pinlig, egentlig. Men badesklia var artig den.


 For dere som lurer pè hvor dette badelandet ligger, er det midt i Cecina, en by langs Etruscer-kysten. Kan anbefales, men det er som sagt veldig mye folk og rimelig mye kòstaaing i juli. Og sikkert enda verre i august. Men vi koste oss.

One day in Tuscany

Det er det en bok som heter. Og det er en fin bok. Og her kommer min kortversjon av en av mine dager i Toscana.

Etter 3 uker med ferie, begynner jeg å bli rimelig rastløs, og jeg vil fylle dagene mine med litt flere aktiviteter enn i begynnelsen av ferien. Så dagen i dag har vært sånn;

Klokka sju hoppet jeg i tightsen og T-skjorta og jogget de 550 meterne (kontrollmålt med bil) ned til ridesenteret nedenfor slottet vi bor på. Så fulgte 1 times riding gjennom olivenlunder og vinmarker.
Deretter jogging opp de samme 550 til slottet. Utrolig slitsomt faktisk. Jeg prøvde å ikke tenke på at jeg snart skal løpe halvmaraton. På bursdagen min faktisk.

Så et par timer på solsenga, sammen med Staalesen. Etterfulgt av noen lengder i bassenget. Lunsj. Mer Staalesen og solseng. Frem med kameraet og de nyinnkjøpte linsjene, en 2 timers fototur ventet. Fikk tatt mange flotte bilder. Noe å vise frem på fotokurset til høsten;)  Vel tilbake, mer solseng. Staalesen er byttet ut med Mankell. Og sammen med Mankell nytes et par glass Proseco. Og så begynner det jammen å bli tid for middag. Inn i bilen, en kort kjøretur ned til Gaiole, og middagen er snart bestilt. Og inntatt. Så tilbake til Castello di Tornano. Og det var jammen den dagen.

Det ville nok ha blitt en tynn bok dersom jeg skulle ha skrevet en. Selv om jeg selvfølgelig kan spe på med ord og vendinger om hvor fantastisk fint det er her nede. Om hvor mye god mat jeg spiser og litt om all den gode vinen. Og om hygglige mennesker jeg treffer. Om koselige landsbyer. Om hvor vakre solsikkene er. Ja, kanskje jeg skal gjøre det? Skrive en bok om en dag i Toscana. Selv om jeg vet at det har vært gjort før.

Jeg var forresten på omvisning på Castello di Brolio etter jeg hadde vært på fototur. Kan anbefales;)

Klatrepark i Chianti og Outlet Village

Våre fjortiser koser seg på ferie;) Det skal ikke så mye til.  Ca 10 km fra Greve in Chianti oppdaget vi en klatrepark. Helt suverent for våre ungdommer som etter 3 uker med strand, kultur, vin og mat begynte og lengte hjem. Her fikk de utfordret seg selv gjennom en klatreløype høyt oppe i trærne. Hele seansen tok i overkant av en time, og i 38 graders varme ble det heftig nok.

Og så, nesten enda bedre, Outlet Village i Val Di Chiana på ettermiddagen;) Gjett om de gleder seg. Og det gjør forsåvidt jeg også. Dessverre veide kofferten min 19 kg allerede på utreisen.... Men litt overvekt fra eller til gjør spiller vel liten rolle;)

Med fjortiser i Toscana

Det er en prøvelse for både foreldre og fjortiser. Jeg husker selvfølgelig hvordan jeg selv var da jeg var fjorten, men å overføre det til forståelse for våre egne fjortiser sin surmulig er ikke bare enkelt. De vil ikke stå opp. De vil  ikke bade. De vil ikke være med på tur. Og iallefall ikke spise på samme sted som oss. Og dersom jeg synes et klesplagg passer fjortisen min fint, velger hun konsekvent et annet. Men det går seg til etterhvert. Og vi har det ganske så hyggelig. Vi må bare være enig om at vi ikke er helt enig, og så har de forstått at de  må være med på kjedelig ting, og vi må forstå at de MÅ få lov å være på nettet en stund hver dag.

Jeg skjønner det egentlig. Det der med å være på nett. Det er viktig. Jeg forstår at de har behov for å oppdatere seg på hva vennene hjemme driver med. At det er viktig å sjekke facebook, nettby og diverse mailkontoer. Og poste nye innlegg på bloggen.

Og i dag var det viktig at vi skulle spise tidlig middag slik at de får med seg hele VM-finalen. Og akkurat det kan jeg skjønne. Så i dag spiste vi middag klokka 18 og var tilbake på slottet vårt rett før kampen begynte.

Heia Spania!!!

Høye hæler og dyp utringning

Jeg snakker ikke om meg selv. For i ferien går jeg med flate sko og shorts. Kanskje ikke akkurat det mest sexy du kan tenke deg, men ganske praktisk. Nei, jeg snakker om italienske kvinner. Og da spesielt de du ser sammen med menn som er minst 15 år eldre. Disse kvinnene kommer vaklende med høye stiletthæler og utringninger så dype at puppene ramler ut. Mennene på sin side har problemer med å la være å sikle. Vi koser oss mens vi observerer hva som foregår på nabobordene;)

Nei, det er vel ikke helt sant at jeg bare går med flate hæler. Jeg har akkurat kjøpt meg de lekre italienske skoa. Og de er det skikkelig hæler på. Fantastisk å bruke på brosteinene i toscanske middelalderbyer;)

Har forøvrig akkurat spist oss gjennom en fem-retters meny. Og mannen på nabobordet begynte å bli utålmodig allerede etter rett nummer to...

Endelig godt i gang med forberedelsene til Triatlon

Jeg er godt i gang med løpinga, og i går ettermiddag så jeg på at datteren min og nevøen min syklet. Og jeg har faktisk prøvd å crawle. Men det gikk ikke særlig bra, jeg må innrømme det. På en skala fra 1 til 10 fikk jeg 2 av datteren min. 1 fordi jeg ikke druknet, og 2 fordi jeg faktisk klarte å komme meg gjennom en distanse på 10 meter. Men jeg er faktisk ikke bekymret for dette med svømminga lenger;) Og det er Dagens Næringsliv sin for tjeneste! Da vi fikk overlevert en bunke med gamle aviser, (vi fikk familiebesøk her nede i Toscana) sto det en artikkel i Dagens Næringsliv om Triatlon. I Arendal er det en miniversjon av Triatlon som jeg tror jeg skal delta på neste sommer . 500 meter svømming, 20 km sykling og 5 km løping. Det virker nesten som om dette er for lett til å være en utfordring..... men jeg skal ikke si det høyt.

Men det beste med denne artikkelen, og det som gjorde at jeg er sikker på å fikse det der, er at 90 % av des om deltok svømte bryst! Og det kan jeg. Jeg er egentlig ganske flink også;)

Så da er jeg så godt som klar! Arendal neste sommer altså;)

Politimenn i uniform og en litt for liten bikini

Og der lå jeg, ved bassenget, i min nyinnkjøpte bikini. Og så kommer to politimenn, (dessverre ikke særlig kjekke) rasende inn på bassengområdet. De strener rett bort til meg, og roper Parla Italiano!. Eh, no, sier jeg på feilfritt italiensk….De slår elegant over på engelsk og spør om det er vi som bor i det lille huset rett ved bassenget. Og det gjør vi jo. Og ja, vi spiser frokost i hovedhuset. Og så skal de se passet mitt, og det ligger i det lille huset. Og da må jeg reise meg opp fra solsenga, i den litt for lille bikinien og følge med de to uniformerte herrene, som forøverig har pistol i beltet, inn i det  lille huset for å lete frem passet. Som jeg ikke klarer å huske hvor jeg har lagt. Og ja, jeg føler meg veeeldig naken. Og jeg føler at de måler meg opp og ned. Ikke behagelig. 

This is not your problem, it is our problem svarer de når jeg spør hva som er i veien.

Og når de har skrevet ned navn og passnummer huker de tak i husverten som kommer snikende gjennom hekken og inn på bassengområdet. Og så kjefter politiet på husverten og han brøler tilbake. I kjent italiensk stil. Og så forsvinner politimennene like fort som de kom. Og når jeg spør husverten om hva som egentlig skjedde, svarer han bare, this is not your problem, it is my problem.

Så jeg vet egentlig ikke hvem sitt problem det var,og heller ikke hva som var problemet. men det kan se ut som om det ikke er mitt, og da er jeg egentlig fornøyd.

Men det var litt rart, det der. Og det var ikke festlig å stå skolerett i bikini. 

Etter den seansen hoppet jeg i treningsklærne og gjennomførte en intervalløkt i håp om at bikinien ikke skal kjennes fullt så liten i morgen. Nyttesløst….

Illsinte italienske kvinner - nr 2

Jeg har skrevet om illsinte italienske kvinner  før, men nå har jeg opplevd det igjen…. Heldigvis i litt andre former enn sist. Denne gangen er det ikke meg det går utover, men Massimo, husverten min.

Jeg vet ikke hvor gammel han er, men omtrent sånn dobbelt så gammel som den unge, vakre, veldreide kvinnen som tripper rundt i høyhelte

 sandaler og designer-kjoler. Og som slumper til å være hans kone. Jeg trodde ikke et sekund på han når han fortalte meg deg i går da jeg kom. 

I dag tror jeg han. For makan til sånn kjeft som han fikk i dag, har jeg knapt nok hørt. Ja, ikke siden den gangen ei annen illsint italiensk fruentimmer lot det gå utover meg da. Det er i sånne situasjoner jeg på en måte kunne ønske jeg kunne mer italiensk. Det hadde vært skikkelig artig å lære litt om hvordan man virkelig skal skjelle noen ut etter noter.

Etter noen minutter med ensidig kjefting og skriking, kommer hun trippende ut i en bitteliten irr-grønn bikini, og de samme høyhelte sandalene. Med stø kurs for bassenget hvor jeg ligger, tilsynelatende opptatt med "Noen kjenner mitt navn". 

Jeg blir nesten redd henne, men hun smiler og er såååå blid, vet du. Hun legger seg i  en solseng og rett etter kommer Massimo løpende. Med, hold dere fast - en drink… og et kyss. …Er det mulig? Jada.

Om å kaste klær, hemninger og bekymringer over bord

Det har jeg gjort. Kanskje ikke hemninger, ei heller alle bekymringene, men klær er det ikke mye igjen av nå. Er kommet frem til Villa Borbone i Toscana, og her skinner solen fra skyfri himmel. Iallefall nesten. Det er godt og varmt, og sist, men ikke minst, det er stille og fredlig her. Akkurat sik jeg ønker at ferien skal være. Og etterhvert som tiden går, mens jeg ligger ute i solen og leser, merker jeg skuldrene senker seg. Jeg kjenner at mange av bekymringene mine blir mindre. De forsvinner ikke helt, men de blir mindre. Og det er fint;) Jeg har vel ikke kastet noen hemninger enda, jeg må innrømme det. De jeg fortsatt har skal jeg fortsatt ha når jeg kommer hjem fra ferie.

Så jeg ligger altså her ved bassenget, i en ås høyt over Lucca,  og leser. "Noen kjenner mitt navn" . Skrevet av en fyr som heter Lawrence Hill. En fantastisk bok, men absolutt ikke en man blir glad og i godt humør av å lese. Jeg har tidligere nevnt at jeg skal overlate bokanmeldelser til de som kan det. Jeg håper at noen poster en anmeldelse om denne boken på bloggen min. Og gjør ingen det, kan det hende at jeg må gjøre det selv. Boken handler kort fortalt om ei jente som blir bortført  fra landsbyen sin i Vest-Afrika og tvunget ombord i et slaveskip med kurs for South Carolina. LES DEN, sier jeg bare!