Jeg har skrevet om illsinte italienske kvinner før, men nå har jeg opplevd det igjen…. Heldigvis i litt andre former enn sist. Denne gangen er det ikke meg det går utover, men Massimo, husverten min.
Jeg vet ikke hvor gammel han er, men omtrent sånn dobbelt så gammel som den unge, vakre, veldreide kvinnen som tripper rundt i høyhelte
sandaler og designer-kjoler. Og som slumper til å være hans kone. Jeg trodde ikke et sekund på han når han fortalte meg deg i går da jeg kom.
I dag tror jeg han. For makan til sånn kjeft som han fikk i dag, har jeg knapt nok hørt. Ja, ikke siden den gangen ei annen illsint italiensk fruentimmer lot det gå utover meg da. Det er i sånne situasjoner jeg på en måte kunne ønske jeg kunne mer italiensk. Det hadde vært skikkelig artig å lære litt om hvordan man virkelig skal skjelle noen ut etter noter.
Etter noen minutter med ensidig kjefting og skriking, kommer hun trippende ut i en bitteliten irr-grønn bikini, og de samme høyhelte sandalene. Med stø kurs for bassenget hvor jeg ligger, tilsynelatende opptatt med "Noen kjenner mitt navn".
Jeg blir nesten redd henne, men hun smiler og er såååå blid, vet du. Hun legger seg i en solseng og rett etter kommer Massimo løpende. Med, hold dere fast - en drink… og et kyss. …Er det mulig? Jada.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar