Når man først jukser, bør man vel tjene på det?

I går juksa jeg under et lokalt terrengløp. Og enda kom jeg bare på andre plass i min klasse. Av to. Det som er så fint med den plasseringa er at jeg kan si at jeg ble nest best i klassen, ikke sist slik som mange kanskje ser det. Nest best. Det er bra.

Men tilbake til den juksinga. Det var ikke med vilje, og jeg løp rett bort til tidtakerne for å melde fra om at noen hadde jukset. Altså meg. Dette terrengløpet foregikk i Hamna, en bydel i Tromsø. Og siden jeg bor på Mortensnes var det nesten som om jeg tråkket inn i fiendeland når jeg troppet opp der. På Hamnadagene. Jeg følte det litt som om folk glodde på meg og lurte på hvorfor jeg hadde tråkket inn på deres enemarker. En fiende, liksom.

Men det var den juksinga...Som sagt, terrengløp, og det er tusenvis av små stier på kryss og tvers. Dersom du ikke kjenner skogen der som din egen bukselomme er du helt avhengig av at de folka som står der ute for å vise deg veien, sender deg i riktig retning. Det skjedde ikke. I ett av kryssene hvor 14 stier møtes, brøler jeg til den stakkern som har fått jobben med å passe på det krysset hvor jeg skal. Han sier rett frem og jeg løper til venstre. Det er ganske logisk, egentlig. Og han lar meg løpe. Med den konsekvens at jeg løper 700 meter kortere enn de andre;) Veldig bra. Men det er når jeg kommer inn på den riktig løypa og noen brøler "hvor faen kommer du i fra" at jeg skjønner at det er noe som ikke stemmer. Og da jeg spurter inn til mål er det med en bismak i munnen. Så jeg melder meg altså til herrene med stoppeklokkene og forteller at jeg kanskje, muligens, at det er liten mulighet for at jeg har løpt feil. Men det skal visst ikke gå an. Men jeg klarte det. Og det var det noen andre som gjorde også. En jeg snakket med oppdaget plutselig at han var helt på Nordøya. Og da har han løpt omtrent dobbelt som langt som han skulle.

Og så var det premieutdeling. Og jeg tenkte at jeg for en gangs skyld hadde en bra sjangse til å få premie. Jeg ble jo tross alt nest best. Men dere, det var bare den beste i klassen som fikk premie. Men så, så ble jeg ropt frem. Til podiet. Så vidt jeg kan huske, for første gang i mitt liv. I allefall i idrettssammenheng. Og jeg fikk trøstepremie. Fordi jeg ble lurt feil vei. Men burde jeg ikke vunnet klassen min? Kanskje hun som vant også jukset? Enten det, eller så er hun i god form. Sansynligvis det siste.

Det er noe feil med linsene mine!

Og da mener jeg linsene til kameraet mitt. Jeg har 5 forskjellige linser, garantert unødvendig for en hobbyfotograf som meg. Og det er noe feil med alle sammen. I tillegg til å bruke en formue på disse linsene, bruker jeg en formue på diverse fotoblader. Det er artig å se hvor fine fotografier man egentlig kan ta. Dersom man gjør alt riktig.

Har forresten etterhvert forstått at de aller fleste foto er manipulert i Photoshop, og det mener jeg er juks. Virkelig. Sørg for å ta det perfekte bildet, så slipper du å sitte å dille med et bildebehandlingsprogram i timesvis etterpå.

Men tilbake til disse linsene. Som ikke fungerer som de skal. Jeg stiller på blender, lukker ISO og hvitbalanse og hva det heter alt sammen. Men det blir liksom ikke slik jeg vil ha det. Og er det ikke sånn at når jeg er på samme sted som andre som også tar bilder, burde ikke mine motiv ligne på det de andre har da? Men de gjør ikke det. Og spesielt ikke de gangene fotolæreren min og jeg er på samme sted og fotograferer. Det er jo søren meg helt utrolig altså, når jeg ser hva han fotografert, kan du lure på hvor jeg har vært hen.

Jeg legger skylda på linsene, det er det enkleste.

Er det lov å ikke gå på jobb?

Lov og lov. Kanskje ikke. Men i dag har jeg virkelig ikke lyst til å gå på jobb. Jeg vil heller spise en lang frokost, drikke cappucino og lese Nordlys og Dagens Næringsliv. Så vil jeg lese litt. Blir jo aldri ferdig med boka jeg holder på med. Og så har jeg et strikketøy jeg gjerne vil bli ferdig med i løpet av dagen. Og så må jeg trene. Og tenk så flott det hadde vært å få det unna gjort på dagtid. Og så er det lunsj og fersk VG. Og en cappucino til. Og så har jeg ei ny linse til kameraet jeg  trenger å teste ut. Og så kommer Martine hjem fra skolen og da hadde det vært flott å være litt sammen med henne før hun raser ut av døra for å treffe venner. Og så burde jeg kanskje vaske badet. Snart middag, og den kan jeg jo gjerne lage. Og da er arbeidsdagen egentlig over den. Jeg skjønner ikke at jeg har tid til å jobbe egentlig. Når skal jeg ellers få gjort alt det som jeg har lyst til  å gjøre (med unntak av det med å vaske badet) i stedet for ikke å jobbe? Så da skjønner alle at jeg egentlig ikke kan gå på jobb i dag.

Men det gir kanskje dårlige signaler til de andre på kontoret om jeg ikke kommer? Så jeg får vel stikke. Men jeg må spise frokost, drikke cappucino og lese Nordlys og Dagens Næringsliv først. Så jeg kommer iallefall for sent. Og det er lov?

Og hva gjør Bjørn Eidsvåg her?

Jeg mener, det er ikke han du plutselig vil få på øret når du er ute og løper! I dag var jeg ute på en 15-kilometers tur, og hadde mye bra løpemusikk på IPhonen. Musikk som gjør at beina går av seg selv. Det er bare å ha på fullt volum. Jeg løper bra, farten er fin, og kroppen fungerer som bare det. Og så skjer det! Jeg har løpt litt mer enn 1 mil, i rekordfart, og jeg begynner å bli sliten. Og så kommer, hold dere fast, Bjørn Eidsvåg! Med Vertigo. Fin låt, dersom det var Vertigo med U2....

Så her har det skjedd en eller annen grufull feil under nedlastningen. Jeg må rett og slett ha trykket på feil Vertigo! Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for det der. Hele løpeturen ble ødelagt. Ikke klarte jeg å stoppe fyren heller mens jeg løp. Saktere og saktere selvfølgelig på grunn av den sangen som nesten ikke flytter seg. Og ikke klarer jeg å skru av Iphonen. Så jeg må lide meg gjennom 3 minutter og 31 sekunder med Bjørn Eidsvåg.

Men nå er Vertigo med Bjørn Eidsvåg erstattet av Vertigo med U2. Så nå er det ingen unnskyldning lenger, neste 15-kilometers tur må bli i rekordfart.

Og så ble jordbæra modne i år også...

...endelig! 19. august ble de første jordbæra i hagen min modne. Ny rekord i sen modning! Men egentlig skal jeg vel bare være glad for at de rakk å bli modne før snøen kom.

Hver gang jeg plukker jordbær tenker jeg på forresten på bestemor og bestefar. Bestefar hadde egen jordbæråker, og han plukket bær og solgte på torget. Og hver sommer måtte vi til pers i åkeren. Men det vi plukket gikk jo til eget forbruk, så det var vel egentlig greitt, når jeg tenker meg om. Bestefar hadde forresten potetåker også. Å plukke poteter var ikke så greitt. Av den enkle grunn at det ikke var like godt å snikspise poteter mens du plukket...

Og da det gikk mot slutten av jordbærsesongen fikk jeg lov å plukke det jeg ville, og selge jordbær langs E18. Og den gangen, det høres ut som om det er veldig lenge siden, og det er det vel også, var ikke prisen 59 kr. For uinnvidde, er det det vi betaler for en kurv jordbær i Tromsø i dag. Den gangen, for omtrent 100 år siden,  fikk vi 10 kr kurven. Og for oss var jo det en liten formue. Og vi solgte mange kurver i løpet av en kort sensommerdag.

Det var tider det.

Endelig er fotballsesongen i gang....

Det er liksom ikke måte på om dagen. 14. august var det endelig sesongstart i Premier League. Og i kveld spiller RBK play-off kamp mot FCK i Champions League. Dette har jeg ventet på i ukesvis...

Jeg setter meg godt til rette i sofaen for å se kampen på Lerkendal. Med datter på egen fotballkamp og mann på jobb kan jeg se kampen i fred og ro. Og nøyaktig 2 minutter inn i kampen ringer telefonen. En venninne som har mye på hjertet. Og som ikke ser kamp, det er helt sikkert. Og når jeg er tilbake i sofaen kjenner jeg at jeg bare MÅ ha kaffe. Ingen øl til kampen her, nei. Og så, inn på kjøkkenet for å lage en cappuchino. Og selvfølgelig skjer det uunngåelige. Rosenborg scorer! Mens jeg er på kjøkkenet. Er det mulig! Og så Steffen Iversen da! Er ikke han gått ut på dato for lenge siden? Han må være like gammel som meg snart;) På skjermen står det forøvrig at han er 23, det må være feil.  Iversen (23)???

Og når det er gått 38 minutter av første omgang kommer både mann og datter hjem. Samtidig. Og da blir det selvfølgelig referat fra hennes kamp. Den kampen er mye viktigere enn den på TV. Hun forteller om hvor elendelig de har spilt, og at de ikke leder serien lenger. Og om at en av medspillerne fikk seg et slag på nesa så blodet spruta. Og om hvor håpløs dommeren var. Og så er det plutselig pause. Og RBK leder visstnok fortsatt 1-0, uten at jeg egentlig er helt sikker.

Og så skal Moa til Hannover. Det påstår de i sportsnyhetene i allefall.

Andre omgang begynner lenge før jeg er klar.  Først 13 minutter inn i andre omgang er jeg klar i sofaen igjen. Og så ringer telefonen. Det er da voldsomt. Jeg har flere venninner som ikke ser fotballkamp. Det gjør derimot mennene deres, de har god tid til å prate;) Når jeg er tilbake leder RBK 2-0. Og nå er det en virkelig gamling som har scoret. Henriksen (57). Er ikke det litt vel gammelt?

Men mannskapet til Solbakken er enda eldre. 84 år da gitt, og så scorer han?

Det ble 2-1 til RBK!! Tror jeg.

I live for the moments I can escape for the outdoors.

From the summit to the sea and all points between are my personal gym and temple of solace. My place to push myself, and dig deep within to climb to the next level. Its where my impossible becomes achievable, and there is no other place I would rather be...

Vent på meg! Jeg har bursdag!

Jeg våknet tidlig i dag. Av et grusomt regnvær. Er det mulig! brølte jeg lenge før jeg orket å åpne øynene. Nå hadde det vært flott vær i de to dagene vi hadde vært her, og så regner det på tvers i dag. Jeg kjener at jeg egenlig ikke orker å løpe. Begynner å tenke ut gode unnskyldinger for ikke å løpe. Men de kom ikke.

Og så herlig vær det er...

På vei til Leknes begynner jeg å fantasere om at løpet var avlyst på grunn av dårlig vær. Og jeg tror litt på det helt til vi ser et svært skilt i veikanten: Kjør forsiktig - løp pågår. Så der forvinner det håpet. OK da, da er det bare å gjøre det beste ut av det.

Startnummer 565 klar for start. Herregud, så våt og kald jeg er.

Den 16. plassen som jeg trodde jeg hadde i lomma forsvant. Det var pinadø kommet mange etteranmeldinger, så vi var 42 på startstreken. Og de der damene som sto å varmet opp på Rådhuset så rimelig spreke ut....Jaja, 42. plass er vel bra det også... Tenkte jeg.

Før startskuddet går er jeg gjennomblaut. Og kald. Så nå er det bare å løpe seg varm. Og allerede etter 200 meter ligger jeg nesten sist. Det hjelper ikke engang at jeg roper; Vent på meg! Jeg har bursdag! Men det erdet ingen som bryr seg om. Absolutt ikke en sjel. Så da er det bare å løpe. Og den første mila går kjempefint. Rett over 1 time. Men så kommer den derre oppoverbakken alle snakket om da vi hentet startnummerne på rådhuset. 1 km oppover. Og da mener jeg rett oppover. Og grusvei. Og det ble ikke bedre da jeg blir tatt igjen av en av de som løp maraton. Og de startet 1 time før oss bare. OK, jeg henger på opp bakken! Og det holder i 40 meter. Men det er ikke ille det.

Mens jeg enda har folk rundt meg. Ca 100 etter start...

Og så må jeg gå litt. Og så må jeg gå litt til. Det er jo egentlig veldig vakkert i Lofoten, men det ser jeg ingenting av. Det pessregner og tåka ligger lavt over landskapet. Og da det var 6 kilomteter igjen går jeg nesten hele tiden. Det vil si, da det ver 3 kilometer igjen slo konkurranseinstinktet inn, og jeg løper nesten hele veien til mål.

Og da jeg omsider kom meg over målstreken var jeg ganske fornøyd. For dette var jævlig. For å si det mildt.

Men jeg får en fantastisk plassering, og tidsmessig  er det heller ikke så ille. Bedre enn i Oslo i september. Så i det store og hele er jeg fornøyd. Og da jeg får et glass rosèvin i hånda er dagen nesten fullkommen!

Og endelig var løpet over. Og endelig fikk jeg et glass vin.

Jeg hviler meg i form!

Det har jeg gjort med hell tidligere, og jeg gjør det igjen. Lørdag skal jeg løpe halvmaraton i Lofoten og nå ligger jeg på sofaen med Macen på knærne og hviler meg i form. Det er en strategi som har fungert tidligere. Jeg har riktignok litt dårlig samvittighet. Jeg burde kanskje ha løpt, og jeg burde definivt ha jobbet! Men akkurat nå er det usannsynlig deilig å ligge på sofaen.

Jeg har forresten store ambisjoner om å sette personlig rekord på lørdag. Kanskje ikke akkurat tidsmessig, men plasseringsmessig. For da jeg snakket med arrangørene i forrige uke var det 16 påmeldte på halvmaraton-distansen. Og en 16. plass i halvmaraton er vel ganske bra;)  Og en klar forbedring plasseringsmessig i forhold til i Oslo i september blir det helt sikkert!

Å, det er Heidi fra Nederland dere prater om!!

Og det var det jo, men det visste vi ikke da...

Vi var på tre-dagers fottur i indre Troms og den første dagen gikk vi i timesvis uten å møte noen. Men så, på dag nummer to skjer følgende; først møter vi et reinsdyr (som vi først trodde var en geit), så møter vi ei dame med en enorm oppakning. Hun snakker svensk, og forteller at hun skulle gå fra Kilpisjärvi til Abisko. Ca 18 mil.....Alene. 14 dager skal hun bruke på det. Og det jeg tenker mest på er hvordan hun får med seg vin og sjokolade for så mange dager. Og nok lesestoff. Vi ønsker hverandre god tur, og vi fortsetter på vår med ett så usle 3 dagers tur.

Og så kommer det pinadø 2 personer til. De er egentlig mest opptatt av hverandre, og sier såvidt hei før de sliter seg videre. Og da føler vi oss litt oversett faktisk. Er det ikke sånn at man hilser på de man møter, når man er midt ute i villmarka.

Og etter 5 minutter til dukker det opp en enslig turgåer til. Og det første han sier er " Jeg snakker ikke norsk. Dere snakker ikke tilfeldigvis engelsk" Og det gjør vi jo. Og denne karen skal også gå fra Kilipsjärvi til Abisko. (Hva er det med den turen der?) Og han er forøvrig fra Tyskland. Og vi forteller at vi akkurat har møtt ei svensk dame som går  den samme ruta som han. Og da blir han helt stille et øyeblikk. Og så utbryter han "Å, det er Heidi fra Nederland dere prater om! Æh, nei, sier vi. Hun er svensk. Nei sier han. Hun heter Heidi og er fra  Nederland, men hun har bodd i Stockholm de siste årene. Og så som om ikke det er nok, forteller han at de ble kjent med hverandre på en fottur for 7 år siden. Etter eller annet sted i Finland.  Og i dag har de tilfeldigvis møtt hverandre igjen. Og spist lunsj sammen. Er det mulig????

Verden er enda mindre enn jeg har trodd.

Så enkelt er det...

Den beste måten å få et arbeid til å virke vanskelig på er å utsette det.
   - Winston Churchill -

Og der ramla ruta ut...

Eller det vil si, den ramle ned. Ned i døra på en måte. Jeg og en tidligere kollega var på befaring av boliger. Det var i begynnelsen av desember og skikkelig kaldt til der å være. I Chianti hadde vi faktisk kuldegrader. Vi hadde leid en Alfa Romeo som i henhold til papirene ble registrert så sent som uken før vi leide den. Så dette var vi strålende fornøyd med. 

Jeg kjørte og min kollega var fotograf. Noe som medførte at hun rullet ned ruta på sin side av bilden med ujevne mellomrom for å ta bilder. Og sånn circa 3 mil sør for Siena skjer det. Ruta løsner og ramler ned i døra! Og det mens vi er i fart. God fart. Og det ble fort kaldt skal jeg fortelle dere. Og vi stopper for å sjekke, og det er med vantro vi ser ned i sprekken der ruta burde sitte fast. Men det gjør den altså ikke. 

Så hva gjør vi nå? Ringer AVIS i Pisa der vi leide bilen. Enten kan vi returnere til Pisa og hente ny bil der, eller snu å kjøre til Siena og bytte den der. Dersom de har noen ledige biler igjen... Pisa er uaktuelt. Altfor langt. Siena - egentlig også uaktuelt, men har vi noe valg? Så vi snur og begynner å kjøre. Så må vi ta på oss boblejakker. Og etter en stund lue. Og skjerf. Og votter. Og vi holder på å fryse ihjel. Og vi ler oss nesten i hjel også. Vi ler nesten like mye nå som den gangen vi presset en liten grønn tre-hjuls bil ut i oliven-lunden da vi kom litt for langt over i motsatt kjørebane i en krapp sving...

Det er moro og være på jobb i Toscana.

Ikke like morsomt å få utlevert den minste Fiaten som noensinne er produsert da vi kom til Siena.

 

Om å fullføre det man begynner på og å gjøre ting i rett tid

Det er ikke enkelt bestandig. Det erfarer jeg rett som det er. Men jeg mener selv at jeg er flink til å fullføre det jeg begynner på. Men av og til kan det ta litt tid. Laaang tid. Men jeg fullfører bestandig. Og det vil jeg at dere alle sammen skal huske. Jeg fullfører alltid det jeg begynner på, eller det jeg planlegger å gjøre.

Da jeg kjøpte nytt strikketøy tidligere denne uka, lurte mannen min på om jeg ikke heller burde gjøre ferdig noe av alt det som ligger oppe i håndarbeidskurven min. (og den kurven er stor, datteren min pleide å gjemme seg der når de lekte gjemsel) Men det er ikke mye som ligger uferdig der, det var jeg rimelig sikker på. Men det endte jo med at jeg måtte opp og endevende kurven for å se om han muligens hadde rett. Og der dere, helt nederst, under haugevis av ubrukte garnnøster, stoffer, strie, filt og brodèrgarn, lå det noe. En baby-dress. Og den var ikke ferdig! Flaten også. Den begynte jeg jo på til Martine. For omtrent 14 år siden....men nå er den ferdig;) Det er det jeg sier. Man skal bestandig fullføre ting man begynner på.

Og så er det det med å gjøre ting til rett tid. Jeg er glad i å kjøpe gaver og å gi bort gaver. Men ofte er det vanskelig å få gavene sendt i rett tid til bursdagene som ubønnhørlig dukker opp. Selv om jeg har vært klar over dem i ukesvis.

Og her er min dårlige samvittighet. Kjære Toni. Du hadde bursdag i mars. Gaven ble kjøpt før jul, og den er enda ikke sendt .Men jeg lover, den kommer om kort tid. Du er ikke glemt. Og Håkon. Jeg er veldig lei meg for at du fikk fjorårets bursdagsgave i oktober (når du har bursdag i juli). Og nå kom jeg på at jeg ikke har sendt deg årets gave enda...men den ligger hjemme. Har ikke glemt deg heller. Det er bare det å få sendt den avgårde i rett tid.

Jeg har bestandig mange planer og ideer. Av og til kan det ta år fra en plan legges og til den gjennomføres. Men sånn vil det jo alltid være, ikke sant. Og av og til dukker det opp hindringer som gjør at planene nå endres og korrigeres før man fortsetter gjennomføringen av dem.

Og dukker det opp ting underveis som jeg strever med, eller som jeg ikke har så lyst til å gjøre tenker jeg på noe en tidligere kollega sa til meg en gang jeg ikke orket å begynne med en arbeidsoppgave.

Du må før eller siden gjøre det. Så BARE GJØR DET! Gg så enkelt er det egentlig. Det er bare å gjøre det.

Bare 12 dager igjen...

..til bursdagen min. Nei, det er ikke det som er det viktige, men det er 12 dager igjen til Lofoten Halvmaraton. Og jeg skal være med der. Og jeg har trent veeeldig lite i det siste.

I helga var vi på hyttebesøk hos noen venner i Nord-Lenangen, og jeg skulle begynne å løpe hjemover. Så 1 time og 10 minutter før "følgebilen" startet la jeg i vei. Rimelig optimistisk. Planen var å rekke 15 km før jeg ble tatt igjen.

Og det gikk fint til å begynne med. Bra musikk på IPhonen og beina var ganske bra. Men så kom den elendige låta, skikkelig treg, og beina begynte automatisk å flytte seg i takt. Og det gikk så sakte, og jeg trodde et øyeblikk at det var dårlig batteri i IPhonen (dersom den hadde gått på batteri da).

Og så ble alt innmari tungt. Og jeg tenkte på at det jeg spiste i går kanskje kan ha en innvirkning på formen i dag. Og gårsdagens meny besto av havregrøt til frokost. Begynner bra. Men så kom vi på ferga og da ville jeg ha en is. Og en pose med Non-Stop. Og da vi kom til hytta kom vertskapet med potetgull og verdens største bolle med sjokolade. Og så kom vinen på bordet. Og så kom det mer potetgull. Og oliven og skinke. Og mer vin. Og sånn holdt det på helt til det var middag. Og når middagen var ferdig ble det servert mer vin.

Og mens jeg strevde meg frem, meter for meter, tenkte jeg at kostholdet nok har en del å si for formen...

Og egentlig var det der en grei erfaring. Akkurat nå skal jeg nemlig levere en oppgavebesvarelse om forskjellige dietter og hva maten gjør med oss. Og gjett om jeg har noe å skrive hjem om!