Vent på meg! Jeg har bursdag!

Jeg våknet tidlig i dag. Av et grusomt regnvær. Er det mulig! brølte jeg lenge før jeg orket å åpne øynene. Nå hadde det vært flott vær i de to dagene vi hadde vært her, og så regner det på tvers i dag. Jeg kjener at jeg egenlig ikke orker å løpe. Begynner å tenke ut gode unnskyldinger for ikke å løpe. Men de kom ikke.

Og så herlig vær det er...

På vei til Leknes begynner jeg å fantasere om at løpet var avlyst på grunn av dårlig vær. Og jeg tror litt på det helt til vi ser et svært skilt i veikanten: Kjør forsiktig - løp pågår. Så der forvinner det håpet. OK da, da er det bare å gjøre det beste ut av det.

Startnummer 565 klar for start. Herregud, så våt og kald jeg er.

Den 16. plassen som jeg trodde jeg hadde i lomma forsvant. Det var pinadø kommet mange etteranmeldinger, så vi var 42 på startstreken. Og de der damene som sto å varmet opp på Rådhuset så rimelig spreke ut....Jaja, 42. plass er vel bra det også... Tenkte jeg.

Før startskuddet går er jeg gjennomblaut. Og kald. Så nå er det bare å løpe seg varm. Og allerede etter 200 meter ligger jeg nesten sist. Det hjelper ikke engang at jeg roper; Vent på meg! Jeg har bursdag! Men det erdet ingen som bryr seg om. Absolutt ikke en sjel. Så da er det bare å løpe. Og den første mila går kjempefint. Rett over 1 time. Men så kommer den derre oppoverbakken alle snakket om da vi hentet startnummerne på rådhuset. 1 km oppover. Og da mener jeg rett oppover. Og grusvei. Og det ble ikke bedre da jeg blir tatt igjen av en av de som løp maraton. Og de startet 1 time før oss bare. OK, jeg henger på opp bakken! Og det holder i 40 meter. Men det er ikke ille det.

Mens jeg enda har folk rundt meg. Ca 100 etter start...

Og så må jeg gå litt. Og så må jeg gå litt til. Det er jo egentlig veldig vakkert i Lofoten, men det ser jeg ingenting av. Det pessregner og tåka ligger lavt over landskapet. Og da det var 6 kilomteter igjen går jeg nesten hele tiden. Det vil si, da det ver 3 kilometer igjen slo konkurranseinstinktet inn, og jeg løper nesten hele veien til mål.

Og da jeg omsider kom meg over målstreken var jeg ganske fornøyd. For dette var jævlig. For å si det mildt.

Men jeg får en fantastisk plassering, og tidsmessig  er det heller ikke så ille. Bedre enn i Oslo i september. Så i det store og hele er jeg fornøyd. Og da jeg får et glass rosèvin i hånda er dagen nesten fullkommen!

Og endelig var løpet over. Og endelig fikk jeg et glass vin.