Jeg har mye å gjøre på jobben i dag. Jeg skal til Lucca på befaring på 3 nye bosteder. Så da ble det buss fra Firenze til Lucca kl 10.00.
Deretter en kjapp spasertur ned til Roberto for en prat og for å få koden til dørene til to av de nye stedene hans innenfor bymurene. Han svippet meg opp til Porta Elisa og på den korte kjøreturen klarte han å oppdatere meg på hva som har skjedd i livet hans det siste året. Og det var ikke reint lite.
Ny spasertur til jeg kom frem til det første av bostedene. Koden til den gedigne porten hadde jeg fått, men det hjalp ikke når jeg ikke klarte å rikke den j…døra. Prøvde og prøvde. Uten hell. Jeg trykket koden og rev og slet i døra. Er det mulig? Jeg kjente at jeg ble rimelig irritert, hvor vanskelig skal det være å komme inn liksom.
Så da gikk turen til det neste bostedet, og jeg hadde mine bange anelser da jeg tastet inn koden her. Men jammen gikk ikke døra opp! Med en gang. Det var veldig enkelt da jeg dyttet på døra i stedet for å dra….. Hm, kanskje det var det jeg burde ha gjort med den andre døra også. OK, tilbake dit for å prøve. Og det hjalp, gitt. Passe oppgitt over meg selv kan du si.
Men jeg kan jo ikke legge meg ned å grine av den grunn, jeg har en jobb som må gjøres. Neste bosted ligger 7 km unna Lucca. Og enkleste måten å komme dit på? Med sykkel! Jeg leide en irrgrønn damesykkel med handlekurv, og tråkket avgårde ut av byen og ut på landet.
På dette bostedet møter jeg Daniella, verdens søteste dame. Etter en time her, med fotografering og omvisning, og inngåelse av samarbeidsavtale kaster jeg meg på sykkelen igjen og tråkker for harde livet tilbake. Jeg er sulten. Og tørst. Sen lunsj på Piazza Amfiteatro, før jeg så vidt rekker 17.00 bussen tilbake til Firenze.
Og det kaller jeg en arbeidsdag:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar