På skisamling - og begge heisene står...

Er det mulig, tenkte jeg, da vi under dagens oppsummeringsmøte fikk beskjed om at begge heisene står. Veldig upraktisk når man er på treningssamling, og på en måte er avhenging av at heisene går. En av ungene fortalte at damen i resepsjonen på hotellet hadde vært rimelig stressa, og at hun fløy mellom heisen og resepsjonen mens hun uavbrutt ropte i mobiltelefonen. Visstnok på jakt etter noen som kunne fikse heisene.

Og så var det en som sa at det er jo veldig synd for de som er gamle og skrøpelige til beins, at heisen ikke går. Hallo! Jeg er ikke gammel og skrøpelig, men det er jo allikevel et kjempeproblem at heisen står. Ikke for meg  personlig da, denne gangen, i og med at jeg ikke har med ski. Men dersom jeg hadde hatt det, ville det vært et problem for meg.

Så får vi beskjed om at det i morgen vil komme en som kanskje kan fikse heisene. Han må komme kjørende fra Rovaniemi, en to timers kjøretur unna. Men i svarteste da, tenker jeg. Er det ikke folk her i Levi som kan ordne det derre skitrekket. Det står jo en drøss med folk som iallefall ser skiheis-kompetente ut overalt. Men nei, det er denne karen fra Rovaniemi som må prøve å fikse det.

Og så går ryktene om at det er noen som har trykket på alle de knappene som er. Til og med alarm-knappen. Jeg tenker, at da, da er det ikke rart at heisene står. Men jeg er allikvel forundret over at de ikke kan fikse dem.

La meg si det sånn, jeg har ikke sagt til noen, at jeg trodde det var heisene ute i skibakken de snakket om. Jeg kommer aldri til å gjøre det heller. Hvorfor snakke om heisene mellom etasjene inne på hotellet når man faktisk er på skisamling....

På skisamling - uten ski

Denne helga er jeg med Tromsø Slalomklubb på skisamling i Levi i Finland. Mine ski ligger i garasjen. Der ligger de godt. I stedet for å kjøre på ski har booket meg inn med flere timer på SPA nede i Levi sentrum. Som forøvrig bare består hotellsenger, puber, restauranter og sportsbutikker. Og så denne slalombakken da hvor blandt andre min håpefulle ligger i hardtrening før årets skisesong starter for fullt. I vinterkulda. 22 kalde. Det er kaldt det. Derfor er det mye bedre inne på SPA.

Så mens de andre har stått i heisen og frosset, og svingt seg nedover med rim i øyenvippene har jeg hatt det godt og varmt. Kortet mitt har forresten også gått varmt. Mye stilig i de derre sportsforretningene, jeg må innrømme det. Jeg har kjøpr enda mer av ting jeg egentlig ikke trenger, men som jeg har lyst på, og som er kjekt å ha.

Gleder meg allerede til neste skisamling.

Og bare som en påminnelse - snart er det jul!

Bygd for fart...

...og da snakker jeg ikke om meg, men om ei venninne. Vi er nesten like gamle, jeg er 3 uker eldre enn henne. Og det regnes ikke. Hun er et par cm høyere enn meg. Det regnes heller ikke. Hun er ca 15 kg lettere enn meg. Det må nesten regnes med.

I 2009 deltok vi begge to på Sentrumsløpet i Oslo. Jeg hadde akkurat kommet i gang med å trene igjen etter at jeg ble syk og ikke engang klarte å gå rundt spisestuebordet. Så mitt mål var å fullføre. Hun hadde jogget et par ganger med en gjeng fra jobben. Og hun hadde gått noen skiturer med søstra si om vinteren. Hun var heller ikke i toppform, for å si det sånn.

Hun forteller at når hun trener jogger hun sakte. Noe intervalltrening hadde hun ikke rukket å begynne med enda. Hva skjer, tror dere?

Jeg jogger og går inn til mål, kjempefornøyd med å fullføre. Hun løper i mål til 10. plass i sin klasse! Er det mulig, brøler ei annen venninne som var med som støtteapparat. Jeg brøler sammen med henne.
10. plass. Det er jo bare helt utrolig bra. Da vi spør hvordan i all verden det skjedde, sier hun bare at hun måtte forte seg til mål, slik at hun ikke skulle rekke å bli sliten. Det er bra.

Et halvt år senere stiller vi begge til start på halvmaraton under Oslo Halvmaraton. Dere kan jo bare tenke dere hvordan det gikk.

Heia Ann-Kristin!

Bare 1 måned igjen til jul

Endelig! Nå er det vel lov å begynne å kjøpe inn enda litt mer juleting? Bare litt? Noen nye stilige glasskuler til juletreet. Og noen julestjerner. Type hvite. Jeg må innrømme at jeg kom over noen utrolig lekre julekuler i Firenze. Håndlaget Mureno-glass. Det var ikke så enkelt å få de med seg hjem, men jeg klarte det. Alle er like hele. Tror de passer perfekt på treet.

Jeg liker jula. Jeg liker å spise god mat og drikke vin. Både med og uten bobler. Og snart kan jeg kjøpe julemarsipan. Jeg har en lei tendens til å spise litt for mye (les: altfor mye) av de derre marsipanpølsene med strøssel på, så jeg prøver å vente så lenge som mulig med å få dem i hus. Men årelang erfaring sier at jeg nok spiser det samme antallet uansett, nå blir det bare litt mer konsentrert.

Og så er det clementiner da. Jeg elsker det! Jeg spiser helt sikkert 1 kg hver dag, og det begynner jeg med den første dagen jeg ser dem i butikken. Og der har de jo vært ganske lenge allerede.

Julegaver? Snart ferdig!

Snakk om å hvile seg i form!

Vinner-resepten er klar. Det er 19 dager siden jeg trente sist. Jeg har dårlig samvittighet for det. Jeg har tilbragt 10 dager i Firenze, og så avsluttet jeg det med å være syk noen dager, og da ble det dårlig med trening. Dårlig unnskyldning, jeg ser det. Men jeg har iallefall løpt noen trapper, både opp og ned.

Klokketårnet: 414 trinn - hver vei
Kuppelen: 464 trinn - hver vei
Uffizi-galleriet: 124 trinn - hver vei
Hotellet: 112 trinn - hver vei - mange ganger om dagen

Og for ikke å nevne alle trappene opp og ned til restauranter og butikker...

Men tilbake til saken. Om å hvile seg i form.

Etter 19 dager uten engang å se på joggeskoa og treningsklærne troppet jeg opp på SATS i går kveld med ett mål for øyet. Nemlig å slå rekorden på 24 minutter sykling. Enda av en mine noe uortodokse øvelser og distanser.

"Mission impossibe" brøler datteren min da jeg går ut døra hjemme. Forøvrig det samme som hun sier når jeg prøver å sminke meg til ett bedre jeg....

Men det måtte hun bite i seg, gitt. Jeg syklet 4,2% LENGER enn det jeg gjorde sist. Er det mulig! Og jeg som i tillegg til å ikke har gjort ett slag, har kost meg med vin og sjokolade 10 dager til ende.

Dersom jeg følger den tankerekken, altså ikke trene og bare drikke vin frem til New York Marathon 2011, og antar at jeg vil løpe 4,2% fortere for hver 19. dag som går, vil jeg gjennomføre på i overkant av 1 time og 17 minutter.... Kanskje ikke særlig realistisk når jeg tenker etter.

Uansett, det var moro med den rekorden på 24 minutter sykkel iallefall!

En helg uten en eneste forpliktelse

Fy søren så herlig. Jeg har vært på Sommarøy i helga, og jeg la igjen telefonen hjemme. Ikke hadde jeg med Macen heller. Det var deilig. Ingen planer. Ingenting jeg måtte gjøre. Ingen som forventet noe som helst av meg. Og ingen kunne nå meg verken på mobil eller pr mail.

Og jeg kjente at jeg trengte det. Så i helga har jeg spilt SIMS med datteren min, gått tur, strikka og lest en bok av en av mine favorittforfattere; Lee Child.

Av og til trenger jeg en time-out, og jeg tok min i helga. Jeg håper at dette bidrar til at jeg i god stil kan gjennomføre at jeg har planlagt fremover.

Vin til en hel bataljon?

Ja, han påsto det da vinen vi hadde bestilt kom på bordet. Jeg syntes ikke det så spesielt mye ut, og hadde absolutt ikke lyst til å dele det med en hel bataljon, uansett hvor mange eller få det er.

Og hvor mange er det så i en bataljon? Som uinnvidd var ikke det så lett å finne ut av, men det er mange.
En bataljon består av kompanier, som igjen består av tropper som videre er inndelt i lag... totalt mellom 500  og 800 personer. Så vidt jeg kan skjønne.

Og så mange vil jeg ikke med.