414 trapper til topps

Jeg våkner, og mer aner enn ser at jeg våkner et annet sted enn hjemme. Og så slår det innover meg med full tyngde. Jeg er  i Firenze. Og jeg innser at jeg ikke har ett minutt å miste. Frokosten inntar jeg på Sun Kafê, før jeg setter nesa mot Cathedral Santa Maria dei  Fiori. Selv om jeg ikke har med joggesko, har jeg tenkt å løpe alle trappene opp til toppen i klokketårnet. 414 trinn rett til værs. Helt inn i himmelen.

Noen som har prøvd å løpe 414 trinn? Oppover?  Jeg har prøvd. Og jeg gjør det ikke igjen. Og jeg vedder ukelønna mi på at den amerikaneren bak meg i trappene, heller ikke vil det.

Vel opp glemmer jeg tung pust, svettedråper på panna og klam T-skjorte...Utsikten er formidabel. Og jeg tar ca 140 bilder i alle himmelretninger, før jeg begynner på den lange ferden ned igjen.

Det er meldt dårlig vær. Og nå er det begynt å regne. Men det gjør ingenting, kjenner jeg. Av prinsipp lar jeg aldri ldårlig vær ødelegge ferien min. Så jeg stikker innom nærmeste kafê og bestiller en Prosecco. Men det fortsetter p regne, så det blir enda en Prosecco. Og en til. Og så oppdager jeg at de har  Canaletto på menyen. Og det er min favoritt. Champagne med mosede bringebær i. Deilig.

Firenze i regnvær er magisk. Lydene og luktene forsterkes, og jeg kan speile meg i brosteinene på Piazza della Repubblica. Selv om det regner, på tvers, så hersker det en rolig stemning i gatene. Folk haster ikke avgårde slik vi har for vane hjemme. Folk her lar seg ikke stresse, tempoet endres ikke. Og jeg liker det.

Og siden det regner, noesåheltforjævlig, blir det butikker resten av dagen. Og det er sååå mye fint i disse butikkene. Prada, Gucci. Ferragamo....Verdens beste sted å være når det regner. Rein lykke!

Et Kinderegg og vel så det

Dag 1 i Firenze - helt fantastisk. I dag har jeg enkelt fått klemt inn det meste av det jeg setter pris på.

God frokost på hotellet - ikke altfor tidlig
Og så ut, utstyrt med kredittkort og fotoapparat. Jeg har tatt, viser det seg i ettertid,  ca 100 elendige bilder av duomoen.  Og jeg fikk innmari vondt i ryggen av å løpe rundt på de derre brosteinene som ligger overalt. Og det i helt flate støvletter. Så da tenkte jeg at siden jeg uansett har vondt i ryggen, kan jeg se litt kul ut, så jeg løp inn i en butikk og kjøpte DE stilige støvlettene. Ikke med lav hel, men utrolig stilige. Og det er bedre å ha vondt i ryggen og se kul ut, enn bare å ha vondt i ryggen....

Og så ble det champagne og oliven på en fancy restautant midt på Piazza della Signora. Helt greitt. Og litt mer promenering. Og litt mer fotogtafering.

Jeg er glad i bøker, og jeg er vill etter bokhandlere. Hm. Heter det bokhandlere? Jeg mener butikken, ikke han som står bak disken. Men altså, Edison er en glimrende sådan. Og jeg blir der i en times tid.  kjent stil kommer jeg ut med nok en bok om Firenze. Så jeg må finne et sted å lese den. Grilli er et flott sted. Og champagnen de serverer er helt grei. Dette er stedet å se og bli sett. Kan sitte her i timesvis. Bare nyte ett glass champagne og kikke på livet. Og etterhvert som kvelden smyger seg på, jo flere mennesker finner veien ut på piazzaen.

Jeg kjenner meg heldig. Som får lov til å være en del av dette fantastiske livet de lever her i Firenze.

Fra Tromsø til Firenze - via Frankfurt

Og det tar tid…iallefall når jeg har bestilt den billigste billetten. 

08.30 fra Tromsø. 14.20 videre til Frankfurt og endelig 21.00 til Firenze. Og da er det fint at det finnes bøker. På Langnes kjøpte jeg "Fosvunnet" av Daniel Mendelshon. En internasjonal bestselger som jeg aldri har hør om… og jeg kunne ønske jeg skulle latt det være med det. Å ikke ha hørt om den. Jeg vil jo ikke si at den er dårlig, men setningene er så utrolig lange. Så når jeg endelig er kommet til slutten av setningen husker jeg ikke hvordan den begynte…

Test dere selv her;

"En annen gang, mange år senere, i en telefonsamtale, sa mors søskenbarn Elana til Israel, sønnen til den sionistiske broren som hadde hatt vett til å forlate Polen i 30-årene, og en mann som mer enn noe annet levende menneske nå minner meg om sin onkel, min bestefar - med sin myndige allvitende mine og underfundige sans for humor, sitt oppkomme av familiehistorier og familiekjærlighet, en mann som, hvis han ikke hadde forandret slektsnavnet……" Og sånn fortsetter setningen i enda 7 linjer. 

Dette ligner mer på lengden til en av stilene til min lillebror enn en setning i en bestselger…

Så det blir ny bok på meg på Gardermoen. 

Jeg liker å reise. Jeg liker å observere andre. Så på en måte er det ikke så farlig at jeg har mange timer både på Gardermoen og i Frankfurt. 

På flyet fra Gardermoen blir jeg sittende ved siden av et forelsket par i moden alder. Hun er iallefall forelsket. Hele tiden søker hun etter hånden hans og kysser han på kinnet. Han er nok ikke like engasjert . Og da de bestiller en 0,25 ltr rødvinsflaske på deling tar han nesten alt sammen selv. Skjønner forresten ikke helt poenget med å dele en så liten flaske...det gjorde jo egentlig ikke han heller...

På bussen fra flyet og inn på terminalen i Frankfurt sitter jeg ved siden av 2 eplekjekke menn, på min alder kanskje. I sin beste alder, kan du si. Og de snakker om øl. Og om champagne. Og om lakris. I samme setning.  De snakker om damen på kontoret, som helt seriøst, starter dagen med en pose lakris og et glass champagne. De snakker om at de sammen med kompisene drikker øl, mengder av øl. Men sammen med kona er det champagne som gjelder. Og da er det ikke noe skvip de kjøper, i følge den ene kjekkasen. Men dyre dråper. Når de reiser seg, er dressjakkene deres helt krøllete bak. Og det er ingen dyre krøller. Mer simple Dressmann-krøller. De legger muligens pengene sine i dråper fremfor i klær.

Og fra baren på flyplassen i Frankfurt snakker jeg med russeren som har en avtale om å kjøpe 4 m3 med italienske hansker. Han sier faktisk det. Men 4 m3 er mye. Veldig mye. Og nå er han bekymret fordi agenten sier at han bare kan levere blå. Ikke svarte som han også hadde bestilt..Jaja. Heldigvis ikke mitt problem. Jeg hadde mine hanskeproblemer da jeg og en kollega var i Firenze ifjor og sto og vurderte hva som var finest av røde og orange hansker. Vi ble ikke enige med oss selv og endte om med å kjøpe 50 par. Og det er ikke tull engang! Det ble mye hansker under juletreet det året, kan du si.

Og innimellom telefonsamtalene med agenten kikker russeren på hvitvinsglasset mitt, og ber meg innstendig om å be om isbiter. Jeg vil ikke ha isbiter i vinen min, og det var noe han ikke forsto. Så han hentet det for meg. Og slapp det ned i glasset mitt. Faen å! For å si det rett ut. 

Noen av hanskene jeg bare måtte ha....

Gylne tider...

...det må ha vært de tre årene på videregående skole i Askim. 1984-1986. Fantastiske år. Flotte lærere og herlige klassekamerater. Vi brukte pengene våre på landgang i Askim sentrum. Når vi hadde doble fritimer, var det der vi befant oss. Og som sagt i et annet blogginnlegg, vi hadde nesten lappen også.

Matte, fysikk og teknisk engelsk. Jeg blir svett når jeg tenker på det i dag. Mulig jeg ble det den gangen også, når jeg tenker meg om. Når min datter spør meg om hva som var mitt yndlingsfag, vet jeg at jeg burde svare matematikk. Men jeg sier som henne; friminuttene er best! Helt klart. Det var jo der alt skjedde selvfølgelig. Det var der vi la planer for helga. Det var der vi jentene fniste sammen, og kikket på de kjekke gutta. Og de var det mange av;) Det var i friminuttene vi fikk gjort de siste leksene. Og det var der vi hadde siste gjennomgang før dagens prøver. Men aller mest gjorde vi ingenting. Annet enn å være sammen med gode venner.

Vi hadde ikke mobiltelefoner! Jeg lurer på hvordan vi klarte oss da? Hvordan i all verden fikk vi avtalt når og hvor vi skulle møtes? Hvordan fikk gitt hverandre små oppdateringer om hva som skjedde? Hva med bilder som skulle deles? Jeg skjønner ikke at vi overlevde! Stakkers ungdom.

Og så var det frisyrene da. Jeg tror nesten alle jentene, inkludert meg selv, hadde permanent. Lang i nakken og høyt oppå. Det så ut som om vi alle sammen hadde passert under en trafo-kiosk på vei til skolen.... Og så bodde vi i Ball-gensere.

Det var tider det. Gylne tider!

Don't You (Forget About Me)

Dette er min absolutt største favorittlåt;) Fra 1985. Og i 1985 hadde jeg det artig, gitt. Det var året før jeg var russ. Et hvileår hva gjaldt skolearbeid. Og et år hvor venner sto i hovedfokus. Enda mer enn ellers. Det var det året vi samla flasker i kantina, og dro på tur med Danskebåten for pengene. Prisen var 160 kr per person i firemannslugar. Fantastisk;) Og på Danskebåten var det mye fint å handle på tax-free. Og på bingoen vant vi bonger som vi vekslet inn i drinker i baren. For et liv. Artig. Og usannsynlig slitsomt. For når Danskebåten la til kai i Oslo igjen bar det rett tilbake på skolen, for å få med de siste timene den uka.

Det var nok ikke så mye vi fikk med oss av undervisninga, det var så vidt vi klarte å sitte på stolen, så trøtte var vi. Jeg velger å tro det var det som var grunnen.

Og 1985 var det store hytteferie-året. Vi begynte å få lappen, og kunne nesten kjøre selv. Så det var enklere å komme seg bort. Og vi drakk mye karsk i Trysil og i Engerdal det året. Ikke det at det var så godt, men det ble utrolig artig. Ikke sant, dere.

Det er mye som kan sies om hva vi drev med i 1985. Men jeg tror dette får holde enn så lenge. For det er jo blitt sånn at til og med foreldre er på Facebook og leser diverse blogger. Så her får jeg være forsiktig;)

Jeg har verdens beste jobb!

Det er bare så fantastisk artig å være på jobb for tiden;) Herlige kolleger. Flotte samarbeidspartnere og oppdragsgivere. Og ikke minst, en fantastisk arbeidsgiver. Ehh, det er meg... Jeg har givende  og varierte arbeidsoppgaver. Det faktum at oppgavene av og til blir litt for mange, velger jeg å se bort i fra akkurat nå. Jeg har lært at jeg ikke skal klage over å ha for mye å gjøre. Et luksusproblem, kanskje?

Det beste med jobben min er at dagene er så uforutsigbare. Jeg kan gjerne planlegge hva jeg skal gjøre i morgen, men jeg vet at det dukker opp så mange nye ting at jeg skal være glad om jeg rekker halvparten av det jeg planlegger. Og jeg liker det. Jeg liker å ha mange baller i lufta på en gang. Jeg liker å ha dager hvor det meste kan skje. Dager hvor alt går som vi ønsker. Og dager da vi føler at ting går i mot oss. Men er det ikke slik det skal være? 

Og jeg elsker å jobbe med nye ideer og prosjekter. Og jeg vet at noen av disse ideene kan videreutvikles til å bli noe mye mer! En ny bedrift kanskje? Eller to?

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg på at jeg har verdens jobb! 

En hel ekstra time...

Etter at vi stilte klokka tilbake i natt, har jeg på en måte fått en hel ekstra time til rådighet i dag. Men hva i all verden skal jeg bruke den til? Jeg vet hva jeg ikke vil bruke den på; vasking og rydding, skifte dekk
(det er forøvrig allerede gjort), brette tøy, sy gardiner (det har jeg aldri gjort før heller) eller lese en kjedelig bok. Ikke vil jeg skrive på oppgaven min, og ikke vil jeg se om det er kommet noen jobbmailer i helga.

Så hva da? Men så kommer min datter og spør om vi kan spille et slag Rummy. Og det er jo en fantastisk ting å bruke den ekstra timen på. Skikkelig kvalitetstid med famililen. Det kan jo ikke bli bedre. Og vi trekker brikker, vi stabler brikker og vi tenker. Leeeenge. Før vi legger brikkene ut på bordet. Og etterhvert som flere brikker legges ut, tenkes det enda leeeenger. Og så, mens jeg er midt i et skikkelig bra utlegg, kaster datteren min inn brikkene, mens hun sier; Vi får spille mer en annen dag, mamma. Jeg stikker på Alfheim!

Hæ? Stikker på Alfheim? Midt i Rummyen? Så mye er det altså verdt å være sammen med familien og gjøre familieting;) Så hun stikker. TIL skal slå Strømsgodset på Alfheim idag. Og jeg skulle slå henne i Rummy. Det siste får vente. Men TIL slår Strømsgodset, det er jeg sikker på.