First she takes Manhattan then she takes Berlin

Dette sto å lese i påskenummeret av Tara. Høres bra ut ikke sant? Det synes i utgangspunktet jeg også. Det er bare det at dette handlet om meg. Jeg løp New York Marathon 1. november i fjor. Etter å ha fullført, i grei stil, var jeg nok relativ høy og proklamerte umiddelbart at jeg skal løpe igjen. I Berlin. Og det kjentes veldig greit ut å si det da. Det er bare det at det ikke er ofte at det jeg sier kommer på trykk. Og står det på trykk er det sant. Er det ikke?  Og 26. september 2010 var langt unna. Men det er det ikke lenger. Det er bare 5 korte måneder det. Omtrent 20 uker. Og jeg kjenner at det begynner å haste med å komme i form. Nå løper jeg bare korte turer på ca 5 km. 4 ganger i uka. Men herregud, det er jo bare å feie gjennom den sløyfa 8 ganger så er jeg i mål.

Dere som bor i Tromsø skjønner hvor løypa går;
Jeg løper fra postterminalen på Langnes, langs gangstien og opp Holtbakken. Og den bakken er bratt og lang. Veldig bratt. Og veldig lang.1 km faktisk - den er kontrollmålt. Så tilbake mot Åsgård, bortover Fiolveien og så ned til postterminalen igjen.

Flott liten løype egentlig. Bortsett fra den derre Holtbakken.


Men OK, jeg gjør det jeg kan for å komme i form. Og jeg vet at jeg klarer det. Jeg har bare en jobb å gjøre. En stor jobb.

Lurer forresten på hvordan det hadde vært å trent i Toscana nå? Mellom Pisa og Lucca er det ganske nøyaktig 42 km. Akkurat en maraton. Og i sommer skal jeg fly til Pisa. Og bo på et fantastisk flott sted i Lucca. I stedet for å leie bil kan jeg løpe fra flyplassen og til villaen hvor vi skal bo. Flott trening. Og så får noen komme etter med bagasjen.

Og når jeg først er inne på dette med ferie og bosted, sjekk ut denne: Villa Borbone 

Gleder meg til en uke her. Og her er det optimale forhold for intervalltrening - i skikkelige oppoverbakker.