Illsinte italienske kvinner

Dem er det mange av. Og de er så innmari sinte også. Ikke bare litt sånn småirriterte, men så sinte at fråden står rundt munnen på dem når de skjeller oss ut etter noter.

Jeg må bare fortelle dere om det, altså. Vi kjører mye rundt i Toscana, både på jobb og i ferier. Denne gangen var det på privaten og vi var to familier som lette etter et fint sted å bo. Og der, oppe på en høyde, lå det. Huset som vi alle forelsket oss i. Huset hvor vi ville tilbringe ei uke eller to dersom det var ledig.

Huset var omringet av et høyt gjerde og porten inn var både høy og vid. Og stengt. Men vi hadde flaks (eller kanskje ikke), en stor, flunkende ny Mercedes kom kjørende ut og vi smatt inn med begge bilene. Og oppover bar det. Gjennom en lang allè med cypresser. Og jeg tok meg selv i å nynne. Dette kom til å bli så bra. Bare det da var ledig, som sagt. Og så var det enda ett gjerde og enda en smijernsport. Enda bredere og videre enn den første. Men denne sto etter alt hell åpen. Vel gjennom denne ble vi møtt av ei illsint bikkje og ungene nektet å gå ut av bilen. Vi voksne lot oss ikke skremme av en liten rottweiler eller to (for det kom jammen en til stormende). De gjorde oss heldigvis ikke noe, annet enn å glefse etter leggene våre, og bjeffe noe aldeles forferdelig.

Stedet var virkelig flott. Dette snakket vi om mens vi ruslet rundt i hagen og fotograferte mens vi ventet på at eieren skulle komme og snakke med oss.

Og steikingen, for en fart hun hadde da hun endelig oppdaget at vi var der. I ettertid må jeg innrømme at jeg er imponert over hvor fort hun klarte å  komme seg fra andre etasje og ned, og deretter ut til bassenget. Og for en fantastisk stemme hun hadde. Den hørtes over halve Toscana, det er jeg sikker på. Og det var nå fråden sto. Rundt munnen hennes. På den tiden kunne jeg enda mindre italiensk enn nå, men jeg skjønte at hun ikke inviterte oss på lunsj.

Hun var bare så margesint som det går an. Og så smalt den innerste porten igjen. Og hun så med ett veldig mye mer fornøyd ut. Men hun brølte fortsatt. Det er også ganske imponerende. Å se fornøyd ut samtidig som man brøler for full hals. Og ungene som satt i bilen, satte i å hyle. Om kapp med den illsinte italienske furien. Og vi skjønte fortsatt ingenting. Selv om det hadde begynt å snike seg inn en liten tanke om at stedet kanskje ikke var til leie allikevel.

Og så dukket mannen hennes opp. Og han var tysk. Og han skreik like høyt som henne. Men han skrek ikke til oss. Men til henne. Og nå skjønte vi ingenting. Plutselig gikk porten opp, og han brølte til oss at vi skulle se til helvete å stikke derifra. Fortere enn svint. Før politiet og carabinierien kom og kasta oss i fengsel. Der vi godt kunne råtne for hans del.

Vi har enda ikke helt skjønt hva som skjedde. Og jeg har ikke tenkt å reise tilbake for å spørre.